Oppklaringen!

Når man har som jobb å svare på 25 telefoner, dele ut 14 internkonvolutter, frankere 36 vanlige konvolutter og smile fint i løpet av 8 timer, sitter man igjen med ganske mye tid til overs. Strengt tatt har jeg jo En psykologihistorie liggende oppslått ved min side, men overraskende nok ender jeg alltid opp med å lese helt andre ting. Etter å ha konsumert X antall nettaviser, gamle artikler fra arkivet til både Magasinet og Amagasinet og oppdaget nye blogger, begynte jeg i går å lese gamle blogginnlegg på kjekke blogger. Etter å ha pløyd meg gjennom et år med Storrusten, satte jeg plutselig tesmaken i halsen og hoppet i stolen. Rett foran øynene mine var svaret på et (ganske nøyaktig) tre måneder langt mysterium.

Noen av dere husker kanskje drømmen jeg beskrev på bloggen min, og som førte til at jeg hadde en alvorlig revurdering av hva som skjer i hodet mitt når jeg sover. Begynnelsen av denne drømmen foregikk i hagen til et koselig, gammelt hus. Hele scenen var uhyggelig virkelig, og jeg hadde en sterk følelse av at jeg hadde vært på denne plassen før.

I dag gikk det opp for meg at jeg nesten hadde vært der før. Dagen før hadde jeg nemlig lest denne blogposten av overnevnte blogger, og inni mitt hode hadde jeg blandet punkt en med punkt to og flyttet hele sulamitten ned til sjøen. Kanskje ikke det mest konstruktive jeg har gjort i søvne, men ganske impunerende i grunn.

Og ja, jeg driver fremdeles og revurderer min mentale tilstand når jeg sover...

Kjære alle single menn

Her er løsningen! Svaret på deres drømmer! For kun et par tusenlapper får dere nå muligheten for å sjarmere en kvinne i senk i de vakreste omgivelser. Det eneste minuset må være at hun har elendig filmsmak...

På livets landevei

De siste dagene har jeg (med mer eller mindre hell) syklet til jobb. Det er ikke fordi jeg har blitt sykt sportslig, men fordi sommerrutene til Kolumbus ikke går til passende tider. Jeg kan enten gå hjemmefra kvart på seks og være på jobb tre kvarter før jeg begynner, eller jeg kan komme for sent. Alternativet ble da sykkel.

I dag ble alternativet bil, grunnet medfølelse fra en mor som har dratt på husmorsferie, og som ikke trengte den. Jubel i heimen, tenkte jeg, og kunne sove 40 minutt ekstra. Det var ikke før jeg kom ut på veien at jeg oppdaget noe som virkelig var irriterende.

Syklister. Et overraskende stort antall syklister velger å sykle på veiene i stedet for det som på godt norsk kalles sykkelstier. I dag resulterte det i at jeg kjørte i 30 i en 60-sone fordi jeg ikke hadde god nok sikt til å kjøre forbi en syklist uten å presse ham ut i granskogen på siden av veien. Dumme mannen. Jeg forstår at det kan være kjipt å sykle på sykkelstiene en formiddag i september når alle barnehagene i hele Norge er ute og går tur. Men sånn som i dag, klokka syv om morgenen midt på sommeren, når man har valget mellom å bremse ned for å passere tre fotgjengere på sykkelstien og å bli passert av et hundretalls biler som såvidt unngår å kjøre en ned, da skulle jeg virkelig ønske at de holdt seg unna...