Gleder vi oss?

Fullstendige skattelister kan utleveres i elektronisk form til pressen.

Jeg liker ikke at skattelistene er offentlige. Ikke fordi jeg har så mye å skjule (det er strengt tatt ikke så veldig mye å skjule...). Men fordi skattelistene har gått fra å være tilgjengelige til å bli gnidd inn i øynene mine samme hvor mye jeg prøver å unngå det. Etter en rask tur innom nettsidene til VG, Dagbladet, Nettavisen, Aftenposten og Dagsavisen (til og med Dagsavisen, sukk) har jeg blitt tilbudt å se hvem i den nye regjeringen som tjener mest og minst, hvem som betaler mest skatt i Norge, hvem som ikke betaler skatt men som allikevel er uforskammet rike, hvordan jeg skal forstå listene, hvordan jeg skal sammenligne inntekten til vennene mine på Facebook og hvor jeg kan diskutere om fotballspillere tjener mer enn de fortjener.

Jeg bryr meg ikke om at andre mennesker kan se hvor mye penger jeg har tjent i det siste. Det jeg oppfatter som et problem er at en dag i året omdannes mer eller mindre seriøse nyhetsformidlere til Se & Hør. Jeg leser aviser fordi jeg ønsker å oppdatere meg på hendelser og situasjoner som er viktige og relevante. I dag må dette vike for overflødig informasjon som ingen egentlig trenger å vite.

Vi lever i et samfunn der vi allerede sammenligner oss med andre i alt for stor grad. Bedrer jeg mitt forhold til andre ved å vite hvor mye penger de har? Får jeg større tillit til de som styrer landet fordi jeg vet hvor mye de tjener? Jeg tror at kravet til informasjon etter hvert ødelegger viktige verdier som jeg ønsker at et samfunn skal bygges på, og offentliggjøringen av skattelistene er bare et eksempel på dette.

(Overskriften er hentet fra § 8-8 i Lov om ligningsforvaltning).

Mitt verdensbilde endret seg radikalt på lørdag.

Husker dere sangen:
Det bor en baker, i Østre Aker
Han baker kringler og julekaker
Han baker store, han baker små
Han baker noen med sukker på.

Plutselig innså jeg at Østre Aker faktisk ligger i Oslo. Så det idylliske bildet jeg hadde av en baker som bodde på en liten øy med et bakeri på (som jeg tror er hentet fra en helt annen sang, men det er nå så) er knust. Jeg klamrer meg til håpet om at det i det minste gikk en trikk forbi huset der bakeren bakte. For da blir det litt sånn Kardemommebykoselig.