Etter å ha snakket masse om kristen enhet på skolen den siste uka, kjenner jeg at det er vondt å lese
dette og
dette. Hvordan kan vi noensinne stå samlet når noen går bevisst ut i media og hever sitt kirkesamfunn over andre, og sier at den gudsopplevelsen en får i deres kirker er den mest ekte? De angriper ikke bare et "fenomen", de angriper andre mennesker sitt personlige forhold til Gud.
Samtidig avfeier de glatt at kristne ungdommer har en lengsel etter noe ekte. Det virker som om vi bruker lovsang som en erstatning for rus og festing, at vi ikke bryr oss om hva vi synger, så lenge lyden er høy nok. Lovsang skaper en fanatisk interesse, det er ikke "ekte vare".
Jeg er enig i at "den eldre musikken" som de kaller det, har noen kvaliteter som moderne lovsang ikke har (og omvendt), og jeg har en utrolig stor kjærlighet for denne type musikk. Men sannheten er ikke så sort-hvitt som den presenteres her. Og jeg har et inderlig ønske om at det ikke er mange som avviser denne formen for tilbedelse som en forbigående rus.