God helg

Fant et fint intervju i Morgenbladet i dag som jeg tenkte jeg kunne dele. Han som blir intervjuet heter Nils Christie, og er en av Norges fremste kriminologer. Og kriminologer er ganske smarte mennesker;)

http://www.morgenbladet.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20100122/OAKTUELT/701229929

Fredagsmoro

Det er lenge siden jeg har ledd så høyt og lenge av noe som jeg gjorde da jeg leste denne bloggen. Kort fortalt er det en dame som har en mann som snakker mye i søvne. Og det han sier om nettene legger hun ut på bloggen. Slik at vi andre kan kose oss med setninger som:
"Of course the zombie loved me. She gave me her heart. Mmmmm-hmmm. And her hand in marriage."
og
"This fish has got big floppy lips. Floppy lips. Fishy kissy fishy kissy. Oop, took one on the mouth! Not nice."

Skøytetur

I går dro Kjetil og jeg på skøytetur på Stokkavannet. Egentlig hadde vi tenkt å dra til Mosvannet, min barndoms skøytebane, men der var visst ikke isen så god. Vi hadde til og med med oss matpakke og kaffe/te.

Etter en litt svak start der jeg måtte ta av ullsokkene for å unngå å få føtter som en kinesisk kvinne på 1800-tallet, kom vi oss ganske langt. Jeg datt ikke i det hele tatt, men det har gjerne sammenheng med at jeg er mye mer forsiktig nå enn jeg var da jeg var liten. Begynner å bli gammel;-)
Vi spiste på øya midt på vannet, der vi hadde utsikt til både IMI-hotellet, Ullandhaugstårnet og de tre store blokkene som du kan se uansett hvor du er i området;)
På veien hjem tok vi turen innom Mega for å handle før vi dro hjem til Kjetil for å lage gulash til middag. Ganske godt:-)

Hvilket bibelvers er dette?

"Podl, Jesu Christi tenar, saa va kadlæ te å væra senningsbu, dæ æ aa betyra serdæilis atlæ te a sæja Guds gleæligiæ buschab".

Dette er det første forsøket på å oversette Bibelen på moderne norsk, og da er det jo naturlig at det blir gjort på jærsk;)

De små armane

Det va bare ei vega igjen te julaftå, og 'u Johanna og 'an Broremann holdt på å pakk'inn julapresangane. Di sang mens de gjore det, for ingen ting e så godt te pakk'inn itte så ein goe gammale julasang. Ikje noge lage så fine brettar på pappere så "Deilig er jorden", og aldrig bler sløyfene så flåtte så når du knytta di te tonane fra "Her kommer dine arme små".
Pakkane va ikje store, og det så va inni di va ikje dyrt, men både 'u Johanna og 'an Broremann sang så det sko vera pelskåber og mansjettknappar av gull di pakkte inn.

Han Broremann sang høgast, for ennå e 'an så liden, at for han e det å synga ein slags mosjon, jamgoe med å løyba rondt nullen elle å hålla tikken med di store guttane. Han sang så det jomte. Der va rå å hørra at 'an va i fine form.

Pluttseligt stopt'an og så gronnanes på 'u Johanna, og 'u Johanna så kjenne blikke, va med ein gong klar øve at 'u konne forbereda seg på å besvara vanskelige spørsmål.
-Kaffor e det bare di små armane så komme i stall at gå? spørt'an Broremann.

Hu Johanna så ikje va rektigt med på nodene, klydde seg på leggen, noge så gjør svert godt på tenkingå. - Bare di små armane? sa 'u for å vinna ti.
- Ja nettop di små armane. Han Broremann hørtes utålmodige ud. - Me sang jo nettop "Her kommer dine arme små".
Hu Johanna klydde seg på leggen igjen. Svert lenge denne gongen.
Arm betyr fattige, sa 'u då kløingå begynde å virka på fantasien.
- Nå lyge du godt. Han Broremann sende na et sint blikk. - Du lyge så det renne or deg. Arm e arm, og hvis du kan få ein arm te vara det sama så fattige, så borde du gje ud ei nye lesebog for folkeskulen.

Der blei ei svere kløing på leggen igjen. Denne gongen så lenge at 'an Broremann fekk ti te å gå ud på kjykken og finna seg ei sjeva. Det va akkorat det posteromme hu Johanna trengde, for då 'an Broremann kom inn igjen, va tantasien i fodle beredskap.
- Nå ska du komma og setta deg med siå av meg, sa 'u Johanna, - for nå vett eg koss det e. Nå ska du få hørra om di små armane.
- Ein arm e alså ikje det sama så fattige? sa 'an Broremann.
- Kan sjynna 'an e kje det. Hu Johanna slo ud med hånnå. - Ein arm e ein arm, akkorat så ein fod e ein fod, og di armane så der står om i julasangen e armane te nogen små ongar så eg skal fortella deg om nå.
- Du e vel aldrig ude på lyging igjen? Han Broremann sende na et mistenksomt blikk.
- Hvis eg lyge nå, sa 'u Johanna, - så ska eg stå på hendene ytterst på tage på det nya hotelle.
- Eg trur deg, sa 'an Broremann og satte seg godt te rettes.

- For mange hondre å siden, begjynd'u Johanna, - hendte det at der kom et lide barn te verå i ein stall i ein by i Jødelann. Dette barne va komt te verå for å hjelpa di så hadde det vondt, serligt di så hadde tonge ting å slida på. Du veid å slida på tonge ting, røyne på armane, Broremann. Bare prøv å trekk ei håndkjerra elle dra ei rolla. Det e tongt det.
Han Broremann va enige og sa ingen ting.

- For at adle di så sleid på tonge ting sko ble glae, fort'satt 'u Johanna, - kom der nogen englar ner på jorå for å fortella om det litla barne i stallen, det så va komt te jorå for te hjelpa. Kem di møtte fortellde di at nå konne di slutta å slida på tonge ting. Det va'kje nødvendigt lenger. Det litla badne sko greia med di tonge tingå. Di fleste bare lo av englane, serligt di med store og sterke armar. - Et baden, sa di, - koss ska et baden klara det me baske med. Di viste englane musklene sine. - Kjenn på di, sa di. - Det e sånt så må te for å klara tonge ting. Det e noge aent enn et baden i ein stall. Englane kjende på musklene. - Skrøbelige greier, sa di. - badne i stallen e sterkare.

Då blei di med di store og sterke armane sinte og sa at englane konne grava seg opp i himmelen igjen, ellers sko di visa di ka kraftige muskler konne brugast te.
- Føyg englane opp i himmelen igjen? spørt'an Broremann.
- Kan sjynna di gjor'kje det, sa 'u Johanna. - Englane e kje sånn. Di bler kje fornerma for det om nogen brese seg med svære muskler. Istedenfor å fyga opp te himmelen, gjekk di rondt og vekkte adle di små bådnå i Jødelann, di så hadde tynne og små armar, og sa at nå måtte di kle på seg og gå te Betlehem, for der, i ein stall, va der et lide baden så ville hjelpa di hvis di hadde tonge ting å slida på.
De fleste av bådnå blei glae og begjynde å kle på seg, for ennå di hadde såve lenge, konne di kjenna koss det verkte i armane av ting di hadde balt med mens di lekte om dagen.

- Bare fyll sjernå, sa englane, - og ikje ver redde, for me fyge omkring i nerhedå og passe på dokker.
- Ler oss ein sang fyst, sa ongane. - Det e lettare å gå når me synge. Det e langt te Betlehem og beinå våres e liga så små så armane.
- Ja, dåkker ska få ein sang, sa englane og smilte. Syng denne:

Her kommer dine arme små,
o Jesus i din stall at gå.
Opplys enhver i sjel og sinn
at finne veien til dig inn.

- Fandt ongane stallen? spørt'an Broremann.
- Adle så har små armar, finne stallen, sa 'u Johanna.
- Det e bare di så e krye av di store musklene sine så går i totlevase på veien.

Av Andreas Jakobsen (Ajax)

Halleluja!

Nå har endelig jula begynt på alvor! Etter at jeg begynte på Lundehaugen for over seks år siden (skremmende) har det blitt et fast julerituale å delta på skolens avslutningsgudstjeneste i Gandkirka. Gudstjenesten har nesten det samme programmet hvert år, vi synger de samme sangene og dans- og dramaelevene gjør noe som ser veldig likt ut fra år til år;) Høydepunktet er helt i slutten når Per Sigmund, skolens sjefsdirigent, snur seg mot publikum og ber de eldste dans/dramaelevene, tidligere elever og lærere opp for å være med på Hallelujakoret fra Händels Messias. Det er en utrolig god opplevelse å stå blant flere hundre "lunier" og synge en sang som alle har sunget så mye at vi kan den utenat. Dessuten er det veldig koselig å treffe gamle klassekamerater som man ikke ser så veldig ofte ellers.

Desverre er dette kanskje siste året vi får vært med på en slik avslutningsgudstjeneste, neste år finnes nemlig ikke Lundehaugen vgs. lenger. Da har musikk/dans/drama- og medielinja flyttet ned til Vågen vgs, og hva de finner på der er det ingen som vet ennå. Men som Cathrin sa, slutter de med Hallelujakoret leier vi Gandkirka og arrangerer det selv!

Denne lysende engelen ventet på rommet mitt da jeg kom hjem i kveld. Selv om det ikke vises så godt på bildet er den faktisk dritstygg, men den ble allikevel litt sjarmerende. Mor sendte meg i seng med beskjed om å skru den av for å spare på strømmen, "den virker selv om den ikke lyser". Og det er jo i grunnen sant;)

Gaver og livshistorie

Jeg tror jeg skal la være å begi meg ut på noe så ambisiøst som å la bloggen fungere som julekalender med oppdateringer hver dag. Til tross for at jeg har tid til det;) Jeg har hatt juleferie i en uke allerede, og har fått mange fine dager sammen med Kjetil. Kjenner at det er godt å få slappet litt av, november ble ganske travel. Men vårens pensumbøker er allerede på vei fra play.com til meg, så jeg har litt å holde på med. Forhåpentlig vis får jeg jobbet litt også.

En av de tingene jeg har rukket, er å kjøpe julegaver. Har et par stykker igjen, men ikke noe stress. Jeg klarte til og med å kjøpe to julegaver til Endre, så glad er jeg i broren min;) Fikk heldigvis inngått en byttehandel med Ingvild, så hun gir den ene.


I tillegg til julegaver fikk jeg kjøpt kjempefint innpakkingspapir hos NoaNoa i Stavanger. I fjor begynte de å selge ruller med papir og små gaveesker til inntekt for et barnehjem, og jeg synes at papiret er kjempefint! Koselig og nostalgisk. Det med skrift på er egentlig helt sort på "fremsiden", men kan brukes begge veier. Egentlig er jeg ikke en "papir-saks-lim"-jente, men julegaver er alltid koselig å bruke litt ekstra tid på.

På søndag fikk jeg en uventet gave som jeg satte stor pris på. Morfar har brukt en del tid de siste årene på å skrive livshistorien sin, og på søndag fikk jeg min "bok". Den starter når han ble fisket i Breiavatnet med sukkerkavring (i Stavanger trodde man ikke på storken), og slutter med et bilde av to fornøyde pensjonister (mormor og morfar). Innimellom er det historier fra barndommen, stedene han arbeidet, og ikke minst hytta som ligger på verdens vakreste sted. Mange av historiene kjenner jeg igjen, men jeg hadde sikkert glemt dem hadde det ikke vært for at jeg nå har dem nedskrevet. Et lite stykke familiehistorie som også gir et bilde av hvordan det har vært å leve i Stavanger de siste 75 årene.

Hva jeg egentlig strikker...

Julegave til Kjetil!

Så slipper han å fryse om natta;)

Et lite strikketøy...

...er fint å ha om kvelden når man er trøtt av å lese. Sammen med en god kopp te, stearinlys og fin musikk er det (som regel) veldig avslappende.


Hva tror dere dette skal bli?

Gleder vi oss?

Fullstendige skattelister kan utleveres i elektronisk form til pressen.

Jeg liker ikke at skattelistene er offentlige. Ikke fordi jeg har så mye å skjule (det er strengt tatt ikke så veldig mye å skjule...). Men fordi skattelistene har gått fra å være tilgjengelige til å bli gnidd inn i øynene mine samme hvor mye jeg prøver å unngå det. Etter en rask tur innom nettsidene til VG, Dagbladet, Nettavisen, Aftenposten og Dagsavisen (til og med Dagsavisen, sukk) har jeg blitt tilbudt å se hvem i den nye regjeringen som tjener mest og minst, hvem som betaler mest skatt i Norge, hvem som ikke betaler skatt men som allikevel er uforskammet rike, hvordan jeg skal forstå listene, hvordan jeg skal sammenligne inntekten til vennene mine på Facebook og hvor jeg kan diskutere om fotballspillere tjener mer enn de fortjener.

Jeg bryr meg ikke om at andre mennesker kan se hvor mye penger jeg har tjent i det siste. Det jeg oppfatter som et problem er at en dag i året omdannes mer eller mindre seriøse nyhetsformidlere til Se & Hør. Jeg leser aviser fordi jeg ønsker å oppdatere meg på hendelser og situasjoner som er viktige og relevante. I dag må dette vike for overflødig informasjon som ingen egentlig trenger å vite.

Vi lever i et samfunn der vi allerede sammenligner oss med andre i alt for stor grad. Bedrer jeg mitt forhold til andre ved å vite hvor mye penger de har? Får jeg større tillit til de som styrer landet fordi jeg vet hvor mye de tjener? Jeg tror at kravet til informasjon etter hvert ødelegger viktige verdier som jeg ønsker at et samfunn skal bygges på, og offentliggjøringen av skattelistene er bare et eksempel på dette.

(Overskriften er hentet fra § 8-8 i Lov om ligningsforvaltning).

Mitt verdensbilde endret seg radikalt på lørdag.

Husker dere sangen:
Det bor en baker, i Østre Aker
Han baker kringler og julekaker
Han baker store, han baker små
Han baker noen med sukker på.

Plutselig innså jeg at Østre Aker faktisk ligger i Oslo. Så det idylliske bildet jeg hadde av en baker som bodde på en liten øy med et bakeri på (som jeg tror er hentet fra en helt annen sang, men det er nå så) er knust. Jeg klamrer meg til håpet om at det i det minste gikk en trikk forbi huset der bakeren bakte. For da blir det litt sånn Kardemommebykoselig.

For godt til å være sant?

De siste dagene har jeg lest noen artikler, kommentarer og blogginnlegg som jeg ønsker å anbefale. Alle tre handler om kriminalitetsbekjempelse i ulik form, men med litt forskjellig bakgrunn og litt forskjellig fokus.
Den første er skremmende i sin optimisme, og viser hvor langt noen ønsker å strekke seg for å få et samfunn uten "kriminalitet". Jeg setter kriminalitet i anførselstegn, fordi den neste kommentaren viser at også nulltoleransen lett kan føre med seg ny kriminalitet. Konsekvensen av et overvåkningssamfunn kan resultere i økt politivold. Det lette valget blir plutselig valget mellom to onder. Det både artikkelen og kommentaren viser at det som virker i New York ikke nødvendigvis virker i Norge.
Blogginnlegget viser at Norge, til tross for at vi er flinke på mye, fremdeles sliter med å overholde sentrale menneskerettigheter. Vi er ikke så flinke som vi tror. Men vi har gode muligheter til å bli bedre!

Ting som har gjort meg glad i dag

I dag har jeg blitt glad av mange forskjellige ting.

1. I dag tidlig var jeg på loppemarked på Bjølsen skole med et åpent sinn og lave forventinger (ikke en optimal kombinasjon). Rett før jeg gikk derfra tomhendt, stakk jeg innom bokavdelingen for å se om jeg fant noe. Og det gjorde jeg:) I sommer har jeg lest en serie av Jan Guillou om en som heter Carl Hamilton, fryktelig spennende bøker som anbefales! Jeg ble faktisk ferdig med den siste boka denne uka, og hadde skrevet opp serien på den ennå upubliserte ønskelista mi til burstagen.
Men hva tror dere var det første jeg så da jeg kom inn på bokavdelingen? 9 av 10 Hamiltonbøker stabla oppå hverandre. Og etter litt leting fant jeg den siste boka gjemt bak en annen stabel. Snakk om glede!


2. Etter loppemarkedet tok jeg en overfylt buss ned til sentrum. Omtrent halvveis sa bussjåføren på gebrokkent norsk: "Javel folkens, da blir det billettkontroll snart. Og det blir som regel veldig dyrt for noen og veldig morsomt for meg". Du kan trygt si at det ble god stemning på bussen (hos oss som hadde billett vel å merke). Vi stoppet på neste holdeplass, en del mennesker gikk ut, og vi fortsatte å kjøre. Etter et par meter begynte sjåføren igjen å snakke i mikrofonen: "Folkens, jeg glemte at billettkontrollen har pause mellom tolv og ett..."
Han er definitivt den morsomtste bussjåføren jeg har truffet på lenge!

3. Tulipaner! Jeg blir veldig glad av tulipaner.


4. Jeg har fått litt bedre orden i te/kaffeseksjonen. Og jeg blir glad når ting ser ut slik som jeg vil det skal se ut;

Jeg har venner på Montebello med en kamel på loftet!
Bare se her.

Marit tar valgtester (selv om hun har forhåndsstemt...)

Jeg har falt for fristelsen. De er overalt. Og resultatet må jo bli vittig...

Jeg startet optimistisk med Vårt Land i håp om nyanserte spørsmål. Det må innrømmes at "vet ikke" knappen ble benyttet et par ganger, men heller det enn å svare feil. Resultatet ble KrF og SV på delt førsteplass og Rødt på en god andreplass.

Hos VG var det fære svaralternativer, men flere spørsmål. Det spilte i grunnen ingen rolle, jeg fikk KrF på førsteplass og SV på andre.

Dagbladets test var vanskelig å finne og dårlig utformet. Resultatet mitt ble KrF sammen med 4.95 andre...

Aftenpostens valgomat var den beste, den var oversiktelig og hadde ganske varierte spørsmål. I tillegg hadde den en liten statistikk som viste om jeg gikk fram eller tilbake på forskjellige partier, uten å vise hvilke partier det var. Resultatet ble KrF på førsteplass og V på andreplass.

Alt i alt kan det sies at resultatene ikke var så varierte som jeg hadde håpet på. Og jeg føler meg ikke så veldig feiltolket heller. Skjønt Vårt Land tok det vel litt ut...

Jeg vil ha en sånn en!

Hvor er det egentlig blitt av alle de sinna bibliotekarene? De gamle, inntørkede gamle damene med briller og grått hår, som så ut som om de aldri hadde gjort noe annet enn å luske rundt reolene og si Hysj!. Hvis de ennå finnes og det går an å bestille dem, vil jeg gjerne ha et par stykker til lesesalene og biblioteket på universitetet. Slik at de kan
- Stirre ondskapsfullt på de som tror at lesesalene er grupperom, og fører høylydte samtaler om pensumet til kulturstudiet eller hvor ekkelt exfac i grunnen er.
- Hysje på alle de som ikke har mobilen på lydløs, spesielt de med stygge ringetoner.
- Kjefte på alle de som TAR TELEFONEN når den ringer, uten å bry seg om at sidemannen prøver å lese.
- Bruke fysisk vold (f.eks. hestehaledraing og ørekniping) mot alle de som tar hele telefonsamtalen PÅ LESESALEN, som regel for å gi en dyptpløyende forklaring på hvorfor de ikke kan snakke i telefonen akkurat nå, de sitter nemlig på lesesalen...
Hvis disse bibliotekdamene i tillegg har fotografisk hukommelse og makt til å stenge disse plagsomme bråkmakerne ute fra alle "stille" områder, hadde jeg blitt kjempefornøyd!

Det er så fint å gå forbi alle de som bruker pc på lesesalen, for da ser jeg hvor mange andre som også sitter på Facebook.

På en måte er det som om jeg ikke har vært borte. Alt er det samme, Fjellhaug, t-banen, lydene, luktene, husene og gatene.
Akkurat nå må jeg bestemme meg for å være glad. Huske på alle folka, alt det jeg gleder meg til, nyte det som er bra med Oslo.
Men lengselen tar så stor plass.