Forvirra...

Well, då har eg sloppe bombå i heimen.
I dag fortalte eg t mor å far at eg isje komme t å søga på Viken alligavel.
For dåkke så isje har fått me dåkk forhistorien; Eg har i lengre tid sagt at eg legge framtiå mi i Guds hender, at eg komme t å søga Viken, men at Gud har 100% kontrollen. Dette funka ganske greit for meg, heilt fram t torsdag. Då va me ein gjeng så va på IMI på generalprøven t Impulssangane. Midt onna lovsangen kjenne/hørre eg inni meg klart å tydelig "Eg kan isje søga på Viken samtidig som eg seie at eg stole 100% på Gud. Då hykle eg bare, for eg vise jo at eg må ha kontrollen sjøl." D hørres litt sykt ud, men då eg sto der, kjendes d heilt naturlig. Eg fekk bare la ver å søga Viken, då. D va isje d Gud hadde for meg, han har ein aen plan. Men då me va ferige, å eg kom ud tenkte eg bare "No way!. Eg komme isje t å greia d. Ka komme folk t å sei???" Eg blei så forvirra at eg t slutt fant ud at eg måtte la tankane roa seg litt å vanta t dagen ittepå før eg tog nogen beslutninga. D va lide lurt, for på fredagen va eg ennå merr forvirra. Alt va bare i ei tåga.
På syndagen fortalte eg di andre i gruppå i ungdomsmenigheden ka eg hadde opplevd. D va godt å få dela d me nogen, men eg va fremdeles usikker på ka eg sko jørr.
På Summitfrokosten på mandag, fortalte eg og kossen d va. Udøve dagen fekk eg snakkt me ein del folk å fått ud litt følelsa (tårer...). Eg hadde så mange spørsmål så eg isje fant svar på. Tenk viss d isje va Gud eg hadde hørt. Tenk viss eg sko gått på Viken alligavel. Alt dette pluss ein go del andre spørsmål surra rondt oppi håve mitt. Dessuten va eg kjempebekymra for di eg sko sei d t. Kom mor å far t å forstå? Å pianoleraren min, han så har lagt ner så mye arbeid i meg å søknaden t Viken, ka ville han sei?
Men Bente kom me d så desverre va dagens sannaste påstand. "Dette må du avgjør sjøl". Då hadde eg mest lyst t å grava meg ner å venta t sommaren kom...
Itte mye om å men, fant eg ud at eg bare måtte få sagt d på ein elle aen måde. Innse at d isje blei noge bedre av å udsetta d heila tiå. Så nå har eg sagt d. Fekk isje heilt formidla d sånn eg ville, så eg tror isje di tog heila poenget, men d får ver. D vanskeligaste e at eg tvile skikkelig sjøl. Eg visste jo at di kom t å ha goe argumente å spørsmål, men eg håpte at eg kom t å sleppa å tvila så mye.
Tenk viss eg har valgt feil? Alt makter jeg i Ham som gjør meg sterk. Tenk viss d isje va Guds stemme? Legg din vei i Herrens hånd, stol på Ham så griper Han inn. Tenk viss eg isje får noge svar... Sånn e d d ser ud i håve mitt akkorat nå. Ganske kaotisk... Prøve å tenka på mitt nya forbilde, Jona. Leste om an i dag på bibelen.no, å fant ein del ting så passte inn i min situasjon.
Kort fortalt; Gud seie t Jona at han ska få innbyggarane i Ninive t å omvenda seg, an vil isje, stikke av i ein båd, storm, Jona sin feil, kasta i havet, stor fisk. Så langt kjenne me historien ganske godt. Men d e nå poenget komme. Jona ber t Gud, å fisken (så va sendt av Gud) spytte an opp på land. Men Jona rekke nesten isje ein gang å tørka seg før Gud på ny seie at an ska gå t Ninive. Altså, sjøl om Jona prøve å gjømma seg for Gud, greie an d isje, å før elle siden må an ta utfordringen fra Gud. Å då e d isje vits i å stikka av. Så eg tenke, viss Gud virkelig har talt t meg, å eg velge bevisst å øvese d, komme eg antagelig isje t å ha kommt så mye lenger om et år så eg har nå.
Men eg trenge seriøst hjelp t å gjennomføra dette...