Villdyr i Tigerstaden!

Et besøk, en utfordring og litt annet

Hver gang Kjetil er på besøk tenker jeg at jeg skal skrive litt om det etterpå, men så gidder jeg aldri... Jaja, denne gangen fikk jeg det til, selv om det kommer litt sent.

Det er alltid koselig å få besøk av Kjetil. Det er nesten som å ha ferie, for jeg gidder aldri å gjøre mer enn nødvendig av sånne fornuftige ting når han er her. Stort sett betyr det at jeg kun møter opp på det jeg må være med på sånn studiemessig og at det er fryktelig rotete på rommet mitt. Men hva gjør vel det, når man kan besøke folk, sitte på kafé og gå på tur. Turen ble forresten ikke helt som planlagt...

Etter å ha gått rundt Sognsvann flere dager tidligere i februar i strålende sol og så vakker natur at jeg ble helt nasjonalromantisk av meg, tenkte jeg at dette ville vært koselig å ta Kjetil med på. Så vi pakket sekken med termos, sjokolade og alt annet som hører med. Den eneste detaljen som ikke var som den skulle var været. Sognsvann er ikke like koselig i kuling og snøstorm. I hvert fall ikke når T-banen ikke går, sånn at man bruker kjempelang tid på å komme seg opp og ned. Jeg tror at venstrearmen min nesten døde av kulde.

På lørdagen gjennomførte vi en lignende ekspedisjon, men da på Grünerløkka på jakt etter en kafé med peis. Denne gangen var vi heldigere med resultatet, og satt i flere timer på TeaLounge med varm drikke, en brownie på deling og gode bøker. Vi fikk til og med plassen rett ved peisen, det var veldig koselig.

På søndagen fant Kjetil ut at han ville ha mer brownies, så vi bestemte oss for å bake Nigellas brownies, som Margrete tipset oss om. Og for en kake! Vi skjønte jo allerede da vi leste oppskriften at dette kom til å bli godt, men så godt? Nesten på grensen til unaturlig... Jeg har tatt med et stykke i matpakken min hver dag, så lunsjen har definitivt vært dagens høydepunkt.

Så over til noe helt annet. Jeg har fått en utfordring!

1. Gå inn på bildemappen din
2. Velg så den 5. mappen
3. Finn det 5. bildet
4. Sett inn bildet på bloggen og skriv litt om det
5. Inviter 5 nye, link å gi beskjed om utfordringen til dem.



Dette bildet er av en skjorte som jeg kjøpte for et par år siden. Jeg likte mønsteret veldig godt, så jeg brukte det som bakgrunn på bloggen min.

Ufaglige tanker på en lesesal

I morgen kommer Kjetil på besøk! Han har ikke vært her siden begynnelsen av oktober, så det gleder jeg meg masse til:) Så masse at det er vanskelig å konsentrere seg om andre ting. Som pensum for eksempel. For tiden holder jeg på med moderne sosiologiske teorier, og det er faktisk mer spennende enn det høres ut som. Men det blir nok vanskelig når vi skal begynne å plassere ulike pensumforfattere innen de forskjellige teoriene.

Nå er det bare 1 dag, 9 timer og 49 minutter til Kjetil er her! Jeg gleder meg til vi skal drikke kaffe på Fuglen, spise middag hos Sigrid og Helge, gå på kino, og rusle rundt på Grünerløkka. Tror det blir en koselig helg:)

En god start på dagen

En god start på dagen er å våkne av at sola skinner inn vinduet. Å spise en god frokost. Å rekke t-banen selv om man er litt for sent ute. Og til slutt å få rusle en tur rundt Sognsvann nesten helt for meg selv med god musikk på øret.

ATS (Alternativ Til Sengegavl)

For det sluttet ikke i går...

Først av alt, et bilde av den stygge knaggen.

Jeg har aldri vært fan av sånn messingaktige greier, så jeg satser på at ingen merker at de plutselig blir hvite. Må innrømme at jeg har savnet en knagg i gangen, så egentlig er den velkommen. Men den passer ikke inn i det hele tatt. Særlig ikke nå.
For i dag da jeg kom hjem hadde noen hengt opp dette.

Rett overfor knaggen. Igjen, veldig praktisk, men det hadde vært fint om de la merke til at kurven på gulvet rett under inneholder alle mine rene kluter og mopper. Nå er de nemlig dekket av et tykt lag støv...

Alt i alt er jeg i grunnen fornøyd, for knagger har jeg trengt siden jeg flyttet inn. Men jeg synes det er morsomt å få varsel om sengegavl og så få knagger og hattehylle.

Over til noe helt annet, i dag kjøpte jeg noe som definitivt faller i kategorien "overhuslig". Nemlig en nuppefjerner!

Så i kveld har jeg sittet og "avnuppet" flere plagg. Om de har blitt som nye tror jeg ikke vi kan si, men de har definitivt blitt freshet opp litt;)

Victory!

Jeg vant! Da jeg kom hjem i dag, var det ikke en eneste sengegavl å se i hele rommet. Det eneste jeg fant som evidens for at noen i det hele tatt hadde vært innom, var en utrolig stygg knagg som jeg skal spraymale med det første. Så så lenge jeg ikke høre noe de neste dagene anser jeg trusselen for å være over;)

Prepost

Jeg hadde egentlig tenkt å skrive en ordentlig lang post om Impuls, Oslo, studier og det hele, men så kom plutselig kvelden. Jeg deler heller et bilde av veggen der vaktmesteren, i følge en lapp som hang på døra mi i kveld, skal henge opp en sengegavl med nattbord. Optimist...

God helg

Fant et fint intervju i Morgenbladet i dag som jeg tenkte jeg kunne dele. Han som blir intervjuet heter Nils Christie, og er en av Norges fremste kriminologer. Og kriminologer er ganske smarte mennesker;)

http://www.morgenbladet.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20100122/OAKTUELT/701229929

Fredagsmoro

Det er lenge siden jeg har ledd så høyt og lenge av noe som jeg gjorde da jeg leste denne bloggen. Kort fortalt er det en dame som har en mann som snakker mye i søvne. Og det han sier om nettene legger hun ut på bloggen. Slik at vi andre kan kose oss med setninger som:
"Of course the zombie loved me. She gave me her heart. Mmmmm-hmmm. And her hand in marriage."
og
"This fish has got big floppy lips. Floppy lips. Fishy kissy fishy kissy. Oop, took one on the mouth! Not nice."

Skøytetur

I går dro Kjetil og jeg på skøytetur på Stokkavannet. Egentlig hadde vi tenkt å dra til Mosvannet, min barndoms skøytebane, men der var visst ikke isen så god. Vi hadde til og med med oss matpakke og kaffe/te.

Etter en litt svak start der jeg måtte ta av ullsokkene for å unngå å få føtter som en kinesisk kvinne på 1800-tallet, kom vi oss ganske langt. Jeg datt ikke i det hele tatt, men det har gjerne sammenheng med at jeg er mye mer forsiktig nå enn jeg var da jeg var liten. Begynner å bli gammel;-)
Vi spiste på øya midt på vannet, der vi hadde utsikt til både IMI-hotellet, Ullandhaugstårnet og de tre store blokkene som du kan se uansett hvor du er i området;)
På veien hjem tok vi turen innom Mega for å handle før vi dro hjem til Kjetil for å lage gulash til middag. Ganske godt:-)

Hvilket bibelvers er dette?

"Podl, Jesu Christi tenar, saa va kadlæ te å væra senningsbu, dæ æ aa betyra serdæilis atlæ te a sæja Guds gleæligiæ buschab".

Dette er det første forsøket på å oversette Bibelen på moderne norsk, og da er det jo naturlig at det blir gjort på jærsk;)

De små armane

Det va bare ei vega igjen te julaftå, og 'u Johanna og 'an Broremann holdt på å pakk'inn julapresangane. Di sang mens de gjore det, for ingen ting e så godt te pakk'inn itte så ein goe gammale julasang. Ikje noge lage så fine brettar på pappere så "Deilig er jorden", og aldrig bler sløyfene så flåtte så når du knytta di te tonane fra "Her kommer dine arme små".
Pakkane va ikje store, og det så va inni di va ikje dyrt, men både 'u Johanna og 'an Broremann sang så det sko vera pelskåber og mansjettknappar av gull di pakkte inn.

Han Broremann sang høgast, for ennå e 'an så liden, at for han e det å synga ein slags mosjon, jamgoe med å løyba rondt nullen elle å hålla tikken med di store guttane. Han sang så det jomte. Der va rå å hørra at 'an va i fine form.

Pluttseligt stopt'an og så gronnanes på 'u Johanna, og 'u Johanna så kjenne blikke, va med ein gong klar øve at 'u konne forbereda seg på å besvara vanskelige spørsmål.
-Kaffor e det bare di små armane så komme i stall at gå? spørt'an Broremann.

Hu Johanna så ikje va rektigt med på nodene, klydde seg på leggen, noge så gjør svert godt på tenkingå. - Bare di små armane? sa 'u for å vinna ti.
- Ja nettop di små armane. Han Broremann hørtes utålmodige ud. - Me sang jo nettop "Her kommer dine arme små".
Hu Johanna klydde seg på leggen igjen. Svert lenge denne gongen.
Arm betyr fattige, sa 'u då kløingå begynde å virka på fantasien.
- Nå lyge du godt. Han Broremann sende na et sint blikk. - Du lyge så det renne or deg. Arm e arm, og hvis du kan få ein arm te vara det sama så fattige, så borde du gje ud ei nye lesebog for folkeskulen.

Der blei ei svere kløing på leggen igjen. Denne gongen så lenge at 'an Broremann fekk ti te å gå ud på kjykken og finna seg ei sjeva. Det va akkorat det posteromme hu Johanna trengde, for då 'an Broremann kom inn igjen, va tantasien i fodle beredskap.
- Nå ska du komma og setta deg med siå av meg, sa 'u Johanna, - for nå vett eg koss det e. Nå ska du få hørra om di små armane.
- Ein arm e alså ikje det sama så fattige? sa 'an Broremann.
- Kan sjynna 'an e kje det. Hu Johanna slo ud med hånnå. - Ein arm e ein arm, akkorat så ein fod e ein fod, og di armane så der står om i julasangen e armane te nogen små ongar så eg skal fortella deg om nå.
- Du e vel aldrig ude på lyging igjen? Han Broremann sende na et mistenksomt blikk.
- Hvis eg lyge nå, sa 'u Johanna, - så ska eg stå på hendene ytterst på tage på det nya hotelle.
- Eg trur deg, sa 'an Broremann og satte seg godt te rettes.

- For mange hondre å siden, begjynd'u Johanna, - hendte det at der kom et lide barn te verå i ein stall i ein by i Jødelann. Dette barne va komt te verå for å hjelpa di så hadde det vondt, serligt di så hadde tonge ting å slida på. Du veid å slida på tonge ting, røyne på armane, Broremann. Bare prøv å trekk ei håndkjerra elle dra ei rolla. Det e tongt det.
Han Broremann va enige og sa ingen ting.

- For at adle di så sleid på tonge ting sko ble glae, fort'satt 'u Johanna, - kom der nogen englar ner på jorå for å fortella om det litla barne i stallen, det så va komt te jorå for te hjelpa. Kem di møtte fortellde di at nå konne di slutta å slida på tonge ting. Det va'kje nødvendigt lenger. Det litla badne sko greia med di tonge tingå. Di fleste bare lo av englane, serligt di med store og sterke armar. - Et baden, sa di, - koss ska et baden klara det me baske med. Di viste englane musklene sine. - Kjenn på di, sa di. - Det e sånt så må te for å klara tonge ting. Det e noge aent enn et baden i ein stall. Englane kjende på musklene. - Skrøbelige greier, sa di. - badne i stallen e sterkare.

Då blei di med di store og sterke armane sinte og sa at englane konne grava seg opp i himmelen igjen, ellers sko di visa di ka kraftige muskler konne brugast te.
- Føyg englane opp i himmelen igjen? spørt'an Broremann.
- Kan sjynna di gjor'kje det, sa 'u Johanna. - Englane e kje sånn. Di bler kje fornerma for det om nogen brese seg med svære muskler. Istedenfor å fyga opp te himmelen, gjekk di rondt og vekkte adle di små bådnå i Jødelann, di så hadde tynne og små armar, og sa at nå måtte di kle på seg og gå te Betlehem, for der, i ein stall, va der et lide baden så ville hjelpa di hvis di hadde tonge ting å slida på.
De fleste av bådnå blei glae og begjynde å kle på seg, for ennå di hadde såve lenge, konne di kjenna koss det verkte i armane av ting di hadde balt med mens di lekte om dagen.

- Bare fyll sjernå, sa englane, - og ikje ver redde, for me fyge omkring i nerhedå og passe på dokker.
- Ler oss ein sang fyst, sa ongane. - Det e lettare å gå når me synge. Det e langt te Betlehem og beinå våres e liga så små så armane.
- Ja, dåkker ska få ein sang, sa englane og smilte. Syng denne:

Her kommer dine arme små,
o Jesus i din stall at gå.
Opplys enhver i sjel og sinn
at finne veien til dig inn.

- Fandt ongane stallen? spørt'an Broremann.
- Adle så har små armar, finne stallen, sa 'u Johanna.
- Det e bare di så e krye av di store musklene sine så går i totlevase på veien.

Av Andreas Jakobsen (Ajax)

Halleluja!

Nå har endelig jula begynt på alvor! Etter at jeg begynte på Lundehaugen for over seks år siden (skremmende) har det blitt et fast julerituale å delta på skolens avslutningsgudstjeneste i Gandkirka. Gudstjenesten har nesten det samme programmet hvert år, vi synger de samme sangene og dans- og dramaelevene gjør noe som ser veldig likt ut fra år til år;) Høydepunktet er helt i slutten når Per Sigmund, skolens sjefsdirigent, snur seg mot publikum og ber de eldste dans/dramaelevene, tidligere elever og lærere opp for å være med på Hallelujakoret fra Händels Messias. Det er en utrolig god opplevelse å stå blant flere hundre "lunier" og synge en sang som alle har sunget så mye at vi kan den utenat. Dessuten er det veldig koselig å treffe gamle klassekamerater som man ikke ser så veldig ofte ellers.

Desverre er dette kanskje siste året vi får vært med på en slik avslutningsgudstjeneste, neste år finnes nemlig ikke Lundehaugen vgs. lenger. Da har musikk/dans/drama- og medielinja flyttet ned til Vågen vgs, og hva de finner på der er det ingen som vet ennå. Men som Cathrin sa, slutter de med Hallelujakoret leier vi Gandkirka og arrangerer det selv!

Denne lysende engelen ventet på rommet mitt da jeg kom hjem i kveld. Selv om det ikke vises så godt på bildet er den faktisk dritstygg, men den ble allikevel litt sjarmerende. Mor sendte meg i seng med beskjed om å skru den av for å spare på strømmen, "den virker selv om den ikke lyser". Og det er jo i grunnen sant;)

Gaver og livshistorie

Jeg tror jeg skal la være å begi meg ut på noe så ambisiøst som å la bloggen fungere som julekalender med oppdateringer hver dag. Til tross for at jeg har tid til det;) Jeg har hatt juleferie i en uke allerede, og har fått mange fine dager sammen med Kjetil. Kjenner at det er godt å få slappet litt av, november ble ganske travel. Men vårens pensumbøker er allerede på vei fra play.com til meg, så jeg har litt å holde på med. Forhåpentlig vis får jeg jobbet litt også.

En av de tingene jeg har rukket, er å kjøpe julegaver. Har et par stykker igjen, men ikke noe stress. Jeg klarte til og med å kjøpe to julegaver til Endre, så glad er jeg i broren min;) Fikk heldigvis inngått en byttehandel med Ingvild, så hun gir den ene.


I tillegg til julegaver fikk jeg kjøpt kjempefint innpakkingspapir hos NoaNoa i Stavanger. I fjor begynte de å selge ruller med papir og små gaveesker til inntekt for et barnehjem, og jeg synes at papiret er kjempefint! Koselig og nostalgisk. Det med skrift på er egentlig helt sort på "fremsiden", men kan brukes begge veier. Egentlig er jeg ikke en "papir-saks-lim"-jente, men julegaver er alltid koselig å bruke litt ekstra tid på.

På søndag fikk jeg en uventet gave som jeg satte stor pris på. Morfar har brukt en del tid de siste årene på å skrive livshistorien sin, og på søndag fikk jeg min "bok". Den starter når han ble fisket i Breiavatnet med sukkerkavring (i Stavanger trodde man ikke på storken), og slutter med et bilde av to fornøyde pensjonister (mormor og morfar). Innimellom er det historier fra barndommen, stedene han arbeidet, og ikke minst hytta som ligger på verdens vakreste sted. Mange av historiene kjenner jeg igjen, men jeg hadde sikkert glemt dem hadde det ikke vært for at jeg nå har dem nedskrevet. Et lite stykke familiehistorie som også gir et bilde av hvordan det har vært å leve i Stavanger de siste 75 årene.

Hva jeg egentlig strikker...

Julegave til Kjetil!

Så slipper han å fryse om natta;)

Et lite strikketøy...

...er fint å ha om kvelden når man er trøtt av å lese. Sammen med en god kopp te, stearinlys og fin musikk er det (som regel) veldig avslappende.


Hva tror dere dette skal bli?

Gleder vi oss?

Fullstendige skattelister kan utleveres i elektronisk form til pressen.

Jeg liker ikke at skattelistene er offentlige. Ikke fordi jeg har så mye å skjule (det er strengt tatt ikke så veldig mye å skjule...). Men fordi skattelistene har gått fra å være tilgjengelige til å bli gnidd inn i øynene mine samme hvor mye jeg prøver å unngå det. Etter en rask tur innom nettsidene til VG, Dagbladet, Nettavisen, Aftenposten og Dagsavisen (til og med Dagsavisen, sukk) har jeg blitt tilbudt å se hvem i den nye regjeringen som tjener mest og minst, hvem som betaler mest skatt i Norge, hvem som ikke betaler skatt men som allikevel er uforskammet rike, hvordan jeg skal forstå listene, hvordan jeg skal sammenligne inntekten til vennene mine på Facebook og hvor jeg kan diskutere om fotballspillere tjener mer enn de fortjener.

Jeg bryr meg ikke om at andre mennesker kan se hvor mye penger jeg har tjent i det siste. Det jeg oppfatter som et problem er at en dag i året omdannes mer eller mindre seriøse nyhetsformidlere til Se & Hør. Jeg leser aviser fordi jeg ønsker å oppdatere meg på hendelser og situasjoner som er viktige og relevante. I dag må dette vike for overflødig informasjon som ingen egentlig trenger å vite.

Vi lever i et samfunn der vi allerede sammenligner oss med andre i alt for stor grad. Bedrer jeg mitt forhold til andre ved å vite hvor mye penger de har? Får jeg større tillit til de som styrer landet fordi jeg vet hvor mye de tjener? Jeg tror at kravet til informasjon etter hvert ødelegger viktige verdier som jeg ønsker at et samfunn skal bygges på, og offentliggjøringen av skattelistene er bare et eksempel på dette.

(Overskriften er hentet fra § 8-8 i Lov om ligningsforvaltning).

Mitt verdensbilde endret seg radikalt på lørdag.

Husker dere sangen:
Det bor en baker, i Østre Aker
Han baker kringler og julekaker
Han baker store, han baker små
Han baker noen med sukker på.

Plutselig innså jeg at Østre Aker faktisk ligger i Oslo. Så det idylliske bildet jeg hadde av en baker som bodde på en liten øy med et bakeri på (som jeg tror er hentet fra en helt annen sang, men det er nå så) er knust. Jeg klamrer meg til håpet om at det i det minste gikk en trikk forbi huset der bakeren bakte. For da blir det litt sånn Kardemommebykoselig.

For godt til å være sant?

De siste dagene har jeg lest noen artikler, kommentarer og blogginnlegg som jeg ønsker å anbefale. Alle tre handler om kriminalitetsbekjempelse i ulik form, men med litt forskjellig bakgrunn og litt forskjellig fokus.
Den første er skremmende i sin optimisme, og viser hvor langt noen ønsker å strekke seg for å få et samfunn uten "kriminalitet". Jeg setter kriminalitet i anførselstegn, fordi den neste kommentaren viser at også nulltoleransen lett kan føre med seg ny kriminalitet. Konsekvensen av et overvåkningssamfunn kan resultere i økt politivold. Det lette valget blir plutselig valget mellom to onder. Det både artikkelen og kommentaren viser at det som virker i New York ikke nødvendigvis virker i Norge.
Blogginnlegget viser at Norge, til tross for at vi er flinke på mye, fremdeles sliter med å overholde sentrale menneskerettigheter. Vi er ikke så flinke som vi tror. Men vi har gode muligheter til å bli bedre!

Ting som har gjort meg glad i dag

I dag har jeg blitt glad av mange forskjellige ting.

1. I dag tidlig var jeg på loppemarked på Bjølsen skole med et åpent sinn og lave forventinger (ikke en optimal kombinasjon). Rett før jeg gikk derfra tomhendt, stakk jeg innom bokavdelingen for å se om jeg fant noe. Og det gjorde jeg:) I sommer har jeg lest en serie av Jan Guillou om en som heter Carl Hamilton, fryktelig spennende bøker som anbefales! Jeg ble faktisk ferdig med den siste boka denne uka, og hadde skrevet opp serien på den ennå upubliserte ønskelista mi til burstagen.
Men hva tror dere var det første jeg så da jeg kom inn på bokavdelingen? 9 av 10 Hamiltonbøker stabla oppå hverandre. Og etter litt leting fant jeg den siste boka gjemt bak en annen stabel. Snakk om glede!


2. Etter loppemarkedet tok jeg en overfylt buss ned til sentrum. Omtrent halvveis sa bussjåføren på gebrokkent norsk: "Javel folkens, da blir det billettkontroll snart. Og det blir som regel veldig dyrt for noen og veldig morsomt for meg". Du kan trygt si at det ble god stemning på bussen (hos oss som hadde billett vel å merke). Vi stoppet på neste holdeplass, en del mennesker gikk ut, og vi fortsatte å kjøre. Etter et par meter begynte sjåføren igjen å snakke i mikrofonen: "Folkens, jeg glemte at billettkontrollen har pause mellom tolv og ett..."
Han er definitivt den morsomtste bussjåføren jeg har truffet på lenge!

3. Tulipaner! Jeg blir veldig glad av tulipaner.


4. Jeg har fått litt bedre orden i te/kaffeseksjonen. Og jeg blir glad når ting ser ut slik som jeg vil det skal se ut;

Jeg har venner på Montebello med en kamel på loftet!
Bare se her.

Marit tar valgtester (selv om hun har forhåndsstemt...)

Jeg har falt for fristelsen. De er overalt. Og resultatet må jo bli vittig...

Jeg startet optimistisk med Vårt Land i håp om nyanserte spørsmål. Det må innrømmes at "vet ikke" knappen ble benyttet et par ganger, men heller det enn å svare feil. Resultatet ble KrF og SV på delt førsteplass og Rødt på en god andreplass.

Hos VG var det fære svaralternativer, men flere spørsmål. Det spilte i grunnen ingen rolle, jeg fikk KrF på førsteplass og SV på andre.

Dagbladets test var vanskelig å finne og dårlig utformet. Resultatet mitt ble KrF sammen med 4.95 andre...

Aftenpostens valgomat var den beste, den var oversiktelig og hadde ganske varierte spørsmål. I tillegg hadde den en liten statistikk som viste om jeg gikk fram eller tilbake på forskjellige partier, uten å vise hvilke partier det var. Resultatet ble KrF på førsteplass og V på andreplass.

Alt i alt kan det sies at resultatene ikke var så varierte som jeg hadde håpet på. Og jeg føler meg ikke så veldig feiltolket heller. Skjønt Vårt Land tok det vel litt ut...

Jeg vil ha en sånn en!

Hvor er det egentlig blitt av alle de sinna bibliotekarene? De gamle, inntørkede gamle damene med briller og grått hår, som så ut som om de aldri hadde gjort noe annet enn å luske rundt reolene og si Hysj!. Hvis de ennå finnes og det går an å bestille dem, vil jeg gjerne ha et par stykker til lesesalene og biblioteket på universitetet. Slik at de kan
- Stirre ondskapsfullt på de som tror at lesesalene er grupperom, og fører høylydte samtaler om pensumet til kulturstudiet eller hvor ekkelt exfac i grunnen er.
- Hysje på alle de som ikke har mobilen på lydløs, spesielt de med stygge ringetoner.
- Kjefte på alle de som TAR TELEFONEN når den ringer, uten å bry seg om at sidemannen prøver å lese.
- Bruke fysisk vold (f.eks. hestehaledraing og ørekniping) mot alle de som tar hele telefonsamtalen PÅ LESESALEN, som regel for å gi en dyptpløyende forklaring på hvorfor de ikke kan snakke i telefonen akkurat nå, de sitter nemlig på lesesalen...
Hvis disse bibliotekdamene i tillegg har fotografisk hukommelse og makt til å stenge disse plagsomme bråkmakerne ute fra alle "stille" områder, hadde jeg blitt kjempefornøyd!

Det er så fint å gå forbi alle de som bruker pc på lesesalen, for da ser jeg hvor mange andre som også sitter på Facebook.

På en måte er det som om jeg ikke har vært borte. Alt er det samme, Fjellhaug, t-banen, lydene, luktene, husene og gatene.
Akkurat nå må jeg bestemme meg for å være glad. Huske på alle folka, alt det jeg gleder meg til, nyte det som er bra med Oslo.
Men lengselen tar så stor plass.

Ut på tur anyone?

Grunnet diverse festlige årsaker (dumme UiO) har jeg en flybillett til salgs. Flyet går fra Oslo (Gardermoen) kl. 12.40 til Bergen, onsdag 19 august (dvs. neste uke). Passer eksepsjonelt godt for de som skal på Coldplaykonsert på Koengen senere samme dag. Herligheten har en prislapp på 450 kr.

Fine mannen

Oppklaringen!

Når man har som jobb å svare på 25 telefoner, dele ut 14 internkonvolutter, frankere 36 vanlige konvolutter og smile fint i løpet av 8 timer, sitter man igjen med ganske mye tid til overs. Strengt tatt har jeg jo En psykologihistorie liggende oppslått ved min side, men overraskende nok ender jeg alltid opp med å lese helt andre ting. Etter å ha konsumert X antall nettaviser, gamle artikler fra arkivet til både Magasinet og Amagasinet og oppdaget nye blogger, begynte jeg i går å lese gamle blogginnlegg på kjekke blogger. Etter å ha pløyd meg gjennom et år med Storrusten, satte jeg plutselig tesmaken i halsen og hoppet i stolen. Rett foran øynene mine var svaret på et (ganske nøyaktig) tre måneder langt mysterium.

Noen av dere husker kanskje drømmen jeg beskrev på bloggen min, og som førte til at jeg hadde en alvorlig revurdering av hva som skjer i hodet mitt når jeg sover. Begynnelsen av denne drømmen foregikk i hagen til et koselig, gammelt hus. Hele scenen var uhyggelig virkelig, og jeg hadde en sterk følelse av at jeg hadde vært på denne plassen før.

I dag gikk det opp for meg at jeg nesten hadde vært der før. Dagen før hadde jeg nemlig lest denne blogposten av overnevnte blogger, og inni mitt hode hadde jeg blandet punkt en med punkt to og flyttet hele sulamitten ned til sjøen. Kanskje ikke det mest konstruktive jeg har gjort i søvne, men ganske impunerende i grunn.

Og ja, jeg driver fremdeles og revurderer min mentale tilstand når jeg sover...

Kjære alle single menn

Her er løsningen! Svaret på deres drømmer! For kun et par tusenlapper får dere nå muligheten for å sjarmere en kvinne i senk i de vakreste omgivelser. Det eneste minuset må være at hun har elendig filmsmak...

På livets landevei

De siste dagene har jeg (med mer eller mindre hell) syklet til jobb. Det er ikke fordi jeg har blitt sykt sportslig, men fordi sommerrutene til Kolumbus ikke går til passende tider. Jeg kan enten gå hjemmefra kvart på seks og være på jobb tre kvarter før jeg begynner, eller jeg kan komme for sent. Alternativet ble da sykkel.

I dag ble alternativet bil, grunnet medfølelse fra en mor som har dratt på husmorsferie, og som ikke trengte den. Jubel i heimen, tenkte jeg, og kunne sove 40 minutt ekstra. Det var ikke før jeg kom ut på veien at jeg oppdaget noe som virkelig var irriterende.

Syklister. Et overraskende stort antall syklister velger å sykle på veiene i stedet for det som på godt norsk kalles sykkelstier. I dag resulterte det i at jeg kjørte i 30 i en 60-sone fordi jeg ikke hadde god nok sikt til å kjøre forbi en syklist uten å presse ham ut i granskogen på siden av veien. Dumme mannen. Jeg forstår at det kan være kjipt å sykle på sykkelstiene en formiddag i september når alle barnehagene i hele Norge er ute og går tur. Men sånn som i dag, klokka syv om morgenen midt på sommeren, når man har valget mellom å bremse ned for å passere tre fotgjengere på sykkelstien og å bli passert av et hundretalls biler som såvidt unngår å kjøre en ned, da skulle jeg virkelig ønske at de holdt seg unna...

Dette har jeg ventet på!

Jeg tror aldri jeg har postet to bloggposter med så kort mellomrom før, men denne måtte bare med.

Et sikkert tegn på at det er på tide å legge seg

Å sitte og ønske at man var flinkere i 7.5 gangen...

øyra me dott i...

Jeg har alltid vært litt skeptisk til påstanden om at ørene, nesen og halsen henger sammen. Sammen på den måten at det blir logisk å definere noen som ørenesehals-spesialister, noen som faktisk har peiling på alle tre delene. Hver gang jeg begynner å tenke på dette ser jeg for meg at det snurrer lange ganger (omtrent som nervetråder på en måte) fra ørene, via bihulene, bort til nesa og så ned i halsen. Noe som gjerne forklarer min generelt manglende interesse for medisinfaget.

Uansett, de siste to ukene har jeg gått rundt og vært litt småforkjølet, og spesielt hatt litt vondt i halsen. Drømmen om å være på bedringens vei brast i dag formiddag, da det høyre øret mitt begynte å verke. Etter hvert sluttet det å gjøre vondt, men da vokste det fram en dott. Ikke en samarbeidsvillig dott som forsvinner ved en framprovosert gjesp, men en ordentlig dott. En som stabler pappesker langs øregangen, slipper to svære kofferter i øregulvet (??), strekker på seg og sier "her skal det bli godt å bo resten av livet!". En smule påtrengende med andre ord.

Da vi nærmet oss middagstid var jeg ikke bare døv på det ene øret, jeg kjente også en høyfrekvent, skingrende piping hver gang noen snakket til meg. Det var med andre ord på tide å gå hardt til verks. Løsningen ble å dryppe medisinvann (i mangel av et bedre navn) å øret, og se på tv med hodet i 90° vinkel. En interessant opplevelse, særlig siden det fungerende øret mitt ble trykket ned i sofaputene og all dialog fra tven hørtes ut som om den kom fra en tv i naborommet. Etter tre kvarter ble dotten skylt ut av sitt kortvarige hjem, og kommer forhåpentligvis ikke tilbake på en stund.

eg lige d!

Jepp, jeg liker dama, jeg liker musikken, jeg liker klærne, og alt dette finnes i denne.

(for ikke å snakke om at jeg er dritmisunnelig på panneluggen,
siden jeg er totalt avhengig av en rettetang
for å få mitt hår til å se slik ut).

Et tips om et tips

Sjekk ut bloggen til Ingrid;)

en halvtminuttsoppdatering

fordi jeg ikke rekker mer. jeg har fått jobb som vekter, men det er ikke så skummelt som det høres ut som. for tiden bedriver jeg arbeidsdagen med å svare høflig i telefonen (noe som får konsekvenser utenfor arbeidstiden også, blant annet at jeg sier "god dag" hver gang jeg tar telefonen. hva skjedde med hei liksom?)
jeg har vært sammen med fyren i mitt liv i 10 måneder, og feiringen av dette førte til store matopplevelser, spesifisert stor matopplevelse.
Ladies and gentlemen, I give you...





Creme Jubileum Melkesjokolade og brownies!

mellomstadiet

Jeg er i mellomstadiet mellom en måneds intens eksamenslesing og tre måneders sommerferie. Med en eller form for jobb naturligvis, men jobber kan man dra hjem fra. De henger ikke over deg som en mørk sky slik som andre obligatoriske studentaktiviteter gjør...
Uansett, jeg er i det stadiet der jeg stirrer ut i lufta og ikke helt skjønner hvorfor jeg ikke gjør noe fornuftig. Og jeg bør antagelig nyte følelsen før den forsvinner;)

Eksamensforvirra

- I går var det fredag. Men det er jo ikke lørdag i dag. Hvilken dag er det i dag?

I disse eksamenstider mister man oversikten over ... det meste egentlig.

Fundering

Lurer på om det er godt med varm melk med hibiscus?

Finnes det noen for meg?

Jeg skal starte en datingtjeneste. For sokker.

Tenk på alle sokkene som kommer parvis fra butikken, med en drøm om å få leve sammen til evig tid. Det skal ikke mer til enn en runde i vaskemaskinen, så er den drømmen tapt for alltid og de må starte et nytt liv alene. Etter hvert må de finne seg i å bli paret opp med en helt annen sokk enn den de drømmer om. Og for hver gang vaskemaskinen skiller dem, må de begynne på ny.
Men tenk hvis vi hadde hatt en datingtjeneste for sokker. Høy, mørk og kjekk søker høy mørk og kjekk. Eller i Matthew Gray Gublers tilfelle, lang, blå med grønne striper søker litt kortere lilla med gule prikker. Jeg skulle i hvert fall ønske at jeg slapp å gå med en lang, grå sokk og en kortere, mykere svart sokk. Hver dag...

Hvorfor er det ingen som blogger en søndags ettermiddag når jeg sitter og fordyper meg i "sannhets- og objektivitetsproblematikk, rasjonalitet og samfunn"? Har dere ingen medfølelse?

Inni mitt kriminelle hode

Jeg har drømt igjen. Og jeg kan med sikkerhet si at det har noe å gjøre med Criminal Minds episoden jeg så i går. Etter det skumle som skjedde på Fjellhaug i påsken har jeg ikke sett filmer eller tv-serier som er skumlere enn Chuck i frykt for å ødelegge nattesøvnen. Jepp, jeg er lettskremt.

Uansett. Drømmen startet med at jeg sto i en hage, du vet sånn kjempestor hage med et stort hvitt hus med utsikt over sjøen.Veldig koselig sted, dessuten var det sol og varmt og jeg hadde sommerkjole på (jeg har tydeligvis fått en greie for sommerkjoler). Jeg hadde akkurat tenkt å sette meg ned for å lese pensum (snakk om å være streber, selv i drømme), da det kom en gjeng voksne mennesker forbi og snakket om strandsonen. Strandsonen strakte seg tre meter fra sjøen og opp mot huset, og selv om de som eide huset visste at dette var offentlig eiendom, hadde de allikevel latt det se ut som om det var deres eiendom. Disse voksne menneskene oppfordret meg til å bli sittende, og helst breie meg ut så mye som mulig. Det var jo en offentlig plass. Jeg ble allikevel litt redd for hva som kom til å skje hvis de som eide huset plutselig oppdaget at jeg satt på plenen deres, så jeg bestemte meg for å gå.
Plutselig befant jeg meg inni huset, og ikke bare det, men også midt i en episode Criminal Minds. Omtrent i slutten, rett før man oppklarer saken og finner ut at de skumle ikke er så skumle, de uskyldige ikke er så uskyldige og det plutselig dukker opp en skikkelig skumling. Den uskyldige var i dette tilfellet ei jente som holdt på å bli kidnappet av en litt eldre gutt (den skumle som ikke var så skummel). Disse to satt i stua i dette huset og ble avhørt av Gideon og Prentiss. Plutselig peker jenta på gutten og sier "Det er jo ikke han som er skummel. Det er han andre gutten inne på kjøkkenet". Og mens Gideon, Prentiss og jeg sto vendt mot kjøkkendøra med skrekkslagne ansikter stakk den nesten-skumle gutten av.
Jeg vet ikke hvordan det skjedde, men i neste scene satt den skumle gutten i stolen som den nesten-skumle gutten hadde sittet i, og Prentiss leste høyt til ham fra et dikt (til dere uvitende, Criminal Minds starter og slutter med et sitat av forskjellige smarte mennesker, sitatene skal liksom innlede og oppsummere episoden). Dette diktet viste seg å være sangen Morning has broken, og før jeg visste ord av det var både Prentiss, gutten og Gideon byttet ut med min mor og mine tanter som satt og sang sangen høyt sammen.

Da jeg våknet hadde jeg sovet alt for lenge, jeg pusset tennene i stedet for å vaske ansiktet, slo tåa mi, holdt på å rive ut alt fra matskapet mitt og glemte dagens viktigste pensumbok hjemme. Lettere satt ut?

Sommer! (og dopingtatt hylle del 3)

Det er sommer i Oslo! I hvert fall etter rogalandsk standard..
På lørdag hadde jeg sommerkjole på, og dro i parken for å lese. Det merkes virkelig at de fleste oslofolk ikke har egen hage. Når solen titter fram, er det plutselig stappfullt på alle steder som har uteservering, og folk drar i parken for å henge, grille eller, i mitt tilfelle, lese pensum. Det var ikke så ille som det hørtes ut altså, ganske spennende bok om politiet, men jeg må ærlig innrømme at jeg ble liggende ganske ofte og se på menneskene rundt meg.
På vei ut av parken ble jeg stoppet av to menn som satt på en benk og lurte på om jeg ville ha en dram. Jeg takket fint nei, men ble sittende og prate en stund. Begge var tidligere narkomane, og så ut som om de hadde vært med på litt av hvert, men var veldig interessert i å prate med en som studerte kriminologi. Det er noe av det morsomste med kriminologi, få har hørt om det, men alle har en mening om det. Han ene mente at alle asylsøkerne var somaliere som hadde kapra skip før de kom til Norge. Fullstendig nytt for meg... Vi fikk uansett en koselig prat.

Nå har jeg endelig kommet meg iorden på rommet igjen. Og her er bildene jeg lovte.

Skrivepulten ensom og forlatt i kroken sin. Jeg skal rote frem flere bilder å ha på veggen, så har jeg noe å se på når jeg sitter og leser.

Den berømmelige bokhylla! I kroken der jeg før hadde hodeenden av senga (for de av dere som har vært her før). Pensum nederst, te og kaffe øverst, dere ser prioriteringa?

Og til slutt et bilde som viser at våren har flytta inn til meg også:)

Dopingtatt bokhylle del 2

Den dopingtatte bokhylla har blitt dømt til å bli stående i en krok, flere meter fra skrivepulten, på ubestemt tid. Bilder kommer snart.

Dopingtatt bokhylle

I anledning våre nyoppussede rom på Fjellhaug skulle vi få nye skrivepulter. Med bokhylle. Disse skrivepultene var litt forsinket, så vi måtte ha de gamle en stund til. Det eneste minuset var at vi ikke fikk skru den tilhørende bokhylla fast i veggen. Du kan trygt si at jeg har gledet meg til den nye skrivepulten.


Jeg lurer på om noen har mista mølebåndet sitt. For det kan umulig være planlagt at bokhylla
1) Skal være større enn skrivepulten
2) Ikke kunne plasseres inntil kortveggen fordi den krasjer med varmebryteren (den hvite boksen)
3) Ha hyller som er ubrukelig store, samtidig som den nederste er så lav at det ikke er mulig å ha en pc-skjerm på pulten.

Hylla er faktisk på størrelse med bokhylla jeg har stående på gulvet. Og det skaper problem nr. 2. Hvis jeg må ha hylla på gulvet (noe jeg antagelig må) blir den stående rett ved siden av min opprinnelige bokhylle. Og de er ulike i både dybde og farge. Det kommer til å se rart ut. Dessuten har jeg ikke plass til den.

På toppen av det hele kommer dette møbelet antagelig til å stå her de neste 30 årene. Og det er nesten det værste av alt. Hvordan klarer noen å bruke tusenvis av kroner (det gjelder jo ganske mange rom) på et møbel som ikke passer i utgangspunktet? Når problemet kunne vært unngått hvis noen hadde visst hvordan de brukte et målebånd...

Om å være der det skjer

...eller rett etterpå.

http://www.aftenposten.no/nyheter/oslo/article3034208.ece

Kvart på åtte kom jeg gående opp fra t-banen på Carl Berner, og ble møtt med politimenner og damer, politihunder, politibiler, ambulanser, ambulansemennesker og en liten gruppe mennesker som så ut som om de angret hele greia. Som en engasjert kriminolog begynte jeg straks å fundere på hva de hadde gjort for noe, og gjetta på at det hele var en narkorazzia. Uansett, på vei opp, i det jeg gikk forbi Jesu Kristi av de siste dager blablabla, kom det to menn gående, tilsynelatende ute på luftetur med hunden sin. Helt til jeg oppdaga at den ene hadde politiuniform på...

Det morsomste blir jo når en ser det i lys av denne...

Hehe...

Sånn går det når en publiserer en post uten å sjekke om det ser ordentlig ut etterpå... Tror jeg gjør sånn heller: http://comics.jodal.no/c/cyanideandhappiness/2009/4/13/
Synes den var litt morsom, selv om Jesus ikke er en zombie, han er i aller høyeste grad levende! Og bra er det:)

Jeg er tilbake i Oslo, har eksamen på onsdag og planer om å lese sinsykt mye før den tid. Kvalitativ metode er kjekkere i praksis enn i teori.. Og etter den eksamenen skal jeg lære meg pensum i exfac og friske opp kriminologien før det smeller 11 og 19 mai. Skulle ønske vi heller hadde eksamen i juni, kunne trengt litt mer tid å lese på.

En av fordelene ved å være hjemme i påsken var at jeg slapp unna den kjipe "nå smelter snøen"-perioden. Jeg kom hjem til blomster, sol og varme, for ikke å snakke om den fantastiske vårlukta! Tenk at det er mulig å savne kubæsj...
Når jeg så kom tilbake til Oslo hadde våren sannelig kommet hit også. Dagen i går var skikkelig deilig. Jeg har endelig skjønt forskjellen på sol og 14 grader i Stavanger og sol og 14 grader i Oslo. I Oslo blåser det ikke... Og når jeg får rusle rundt i sola med kjole med blomster og rips på, er livet nesten perfekt:)

Sånt som dette gjør meg lykkelig inni meg!

Jakten på en ny...

Å kjøpe gardiner er omtrent som en sesong med Idol.

Man starter med de innledende rundene. Går fra butikk til butikk for å finne de som har potensiale til å bli noe stort. Noen er for små (sorry, du synger bra altså, du bare passer ikke helt inn i dette konseptet lissom), mens andre bare er stygge (du synger rett og slett ikke fint). Juryen har et vagt bilde av stjernen, men er åpne for det meste.

Etter de innledende rundene er det semifinalene. Nå gjelder det å sortere ut de som er bra fra de som bare er godkjent. Noen seiler allerede opp som favoritter (som oftest fordi de er billige), mens andre blir avvist fordi de ikke passer inn med Interiøret (du er bare sinnsykt vanskelig å jobbe med lissom).

Så er det finalene. Juryen vet at det ikke lenger er de som har makten, men ser allikevel sitt snitt til å komme med krasse kommentarer (de stripene kledte du ikke). Publikum er heller ikke nådige i sine tilbakemeldinger (hun er alt for gjennomsiktig lissom). En etter en faller finalistene fra.

Til slutt er det superfinalen.
Denne gangen sto det mellom Lisa Sandfarget og Eline Grå. Lisa Sandfarget hadde vært populær fra dag en, men i tiden mellom den siste finalen og superfinalen hadde Eline Grå seilt opp som publikumsfavoritt. Nå kunne hva som helst skje. I det ene øyeblikket ledet Eline, i det neste ledet Lisa.
Plutselig stakk Lisa Beige seg fram og krevde oppmerksomhet. Hun ville ha en forklaring på hvorfor hun ble vraket i den siste finalen. Aller helst ville hun ha en plass i superfinalen. Et par minutter så det ut som om det kom til å bli tre finalister i steden for to, men da ble heldigvis juryen irritert og kastet henne ut.
Etter noen nervepirrende minutter til, gikk Lisa Sandfarget av med seieren! Hennes samspill med Interiøret kombinert med det naturlige utseende (og det litte ekstra) gjorde at både publikum og juryen var trygg på at hun var en verdig vinner.




Desverre er det jo slik at veldig få Idolkarrierer varer særlig lenge. Lisa Sandfarget sin popularitet varte omtrent en halvtime. Det viste seg nemlig at juryen hadde vært litt slepphendt med målebåndet, og at Lisa kom til kort. Det vil si til smalt. En Idolvinner er ikke mye å ha på hvis hun ikke en gang klarer å dekke vinduskarmene...

En bra dag

I dag var endelig dagen jeg har ventet på siden mai i fjor. Criminal Minds sesong tre ble sluppet i Norge! Jeg hadde merket av datoen i kalenderen, og lagt en plan for hvordan jeg raskest mulig skulle greie å skaffe den.
(Liten bagatell... For noen av dere vil dette kanskje ikke virke som en stor greie, men for de av oss som ikke laster ned noe fra internett, er sånne dager ganske viktige.)

Uansett, planen min var følgende:
09.30: Gå ned til t-banestasjonen for å ta t-banen til sentrum.
09.50: Ankomme Oslo City, og komme meg så nær Platekompaniets inngang som overhode mulig.
10.00 (evt. før, kommer an på når de åpner dørene): Gå inn på Platekompaniet, spørre nærmeste ansatte etter nevnte tv-serie og kjøpe den.
10.15: Sitte på plassen min i 5. etasje på Domus Nova, klar for seminargruppe i krim1300.

Denne planen var nøye planlagt minst en måned i forveien, og jeg hadde store forventninger til gjennomførelsen.
I begynnelsen gikk alt som det skulle, jeg gikk hjemmenfra i god tid, rakk t-banen min og slapp inn på Oslo City før den offisielle åpningstiden. Grunnen til at jeg valgte å gå på Platekompaniet var at det var de som hadde annonsert slippdatoen. Dessuten hadde jeg god erfaring med dem fra mitt kjøp av Criminal Minds sesong to (også anskaffet minutter etter åpningstid). Men denne gangen skulle det ikke være så lett... Her er hva som virkelig hendte.

10.02: Platekompaniet åpner dørene (rullegitteret foran åpningen). To minutter forsinket, men det er allerede tilgitt. Lokaliserer Platekompanietmann med pc. Spør etter nevnte sesong, mannen sjekker pc. "Nei, den ligger ikke inne i systemet. Da ligger den enten i en pappeske inne på lageret, eller så har den ikke kommet ennå".
10.04: Ut av Oslo City, tenker stygge tanker om nevnte Platekompaniet-butikk, inn på Byporten.
10.05: Inn på Platekompaniet på Byporten. Lokaliserer Platekompanietdame med pc. Spør etter nevnte sesong, dame sjekker pc. "Nei, den har vi ikke fått ennå. Kommer nok i dag eller i morgen".
10.06: Ut av Byporten, tenker stygge tanker om Platekompaniet generelt.
10.08: Inn på play.com. Lokaliserer play.com-mann bak disk med pc. Spør etter nevnte sesong, mann sier "ja, den har vi", går inn på lager. Hører hallelujakoret i bakhodet (mitt bakhode, antagelig ikke hans). Mann kommer ut igjen med Criminal Minds sesong tre. Utveksling av vare og penger finner sted.
10.20: Sitter på plassen min i 5. etasje på Domus Nova, lettere anpusten, men lykkelig. Criminal Minds sesong tre er min!

Nå har jeg sett to episoder, og jeg koser meg kjempemasse! Selv om det bare er en tv-serie, er det (synes jeg) en av de bedre krim-serier som har kommet de siste årene. Og for de som trodde det, veldig lite relevant i forhold til studiet mitt;)

Men det betyr ikke at studiet mitt ikke er spennende! For det er det nemlig. Selve krimmen er mye mer utfordrende nå enn i høst. Litt som å gå fra melk til fast føde for å ta en bibelsk sammenligning. Faget heter Sosial kontroll, ekskluderingsprosesser og livsstrategier (det er derfor vi heller kaller det krim1300), og innimellom prøver vi å putte inn litt marginalisering og moralske panikker og sånt. Veldig mange abstrakte begreper som skal knyttes opp til konkrete eksempler. Samtidig bør vi kunne tenke kritisk om pensumtekstene, ikke sluke rått alt det vi leser. Det siste er det vanskeligste synes jeg, tror jeg er litt for godtroende...
Heldigvis er det utfordrende på en god måte som gjør at jeg ønsker å lære mer og mer. Noen dager er det nesten vanskelig å gå fra lesesalen fordi jeg er så godt i gang at jeg bare vil fortsette å lese. Andre dager vil jeg hjem før dagen har begynt omtrent... Akkurat nå synes jeg at en bachelor er alt for lite, jeg vil lære mer! Men slike avgjørelser ligger heldigvis langt fremme i tid.

Ojsann, ble plutselig en lang post dette her. Jaja, jeg kan avslutte med å nevne det som virkelig satte prikken over ien i dag:

Våren har kommet til Oslo!

Foreleser: Er det noen som har noen spørsmål?
Et sted langt bak i salen: NEI!
Foreleser: Var det noen som sa noe...?

Kjære alle sammen...

Jeg trenger en jobb! En sommerjobb i juni og juli, som helst ikke innebærer noe helseaktig (hjemmehjelp, sykehjem og sånt, ikke helt min sterke side...) eller kassadame i mathandel (f.eks Mega). Vet dere om det finnes en sånn jobb til meg i Stavangerområdet?

Jeg flytter!

Men bare et par meter bortover. De nyoppussede rommene er endelig innflyttingsklare, og dagen i dag skal brukes til å flytte ting. For de av dere som reiser på leir i Rogaland kan oppussingen beskrives med at rommene har gått fra "Vaulali før brannen"-standard til Horvestandard. Ganske digg!
Og ikke minst, jeg får beholde den fantastiske utsikten:)


Det er forresten påskesol i Oslo i dag. Sola steiker, snøen skinner og det drypper fra trær og hustak. Jeg får lyst til å sitte ute og spise sjokolade:)

Bønneaksjon!

For et par måneder siden leste jeg i Vårt Land om et ektepar, der mannen har kreft. Noen av dere har kanskje lest om dem på IMI sine sider. Etter å ha lest intervjuet i Vårt Land, begynte jeg å følge bloggen deres, der de forteller om oppturene og nedturene ved sykdommen og behandlingen.

De siste dagene har tilstanden til Svein Kåre forverret seg kraftig, og nå er de ikke sikre på om dette kan gå godt.
Jeg kjenner at jeg ikke klarer å slå meg til ro med å "be alene" uten å få andre med, så nå oppfordrer jeg alle dere til å være med! Vi har en Gud som kan helbrede, la oss rope til Ham.

Dette er bloggen deres, den oppdateres stadig.
Her er intervjuet med Vårt Land.
Her er det som står på IMI sine sider.

Et halvt år

og jeg fniser fremdeles

- Kombinasjonen av kraftig snøvær og tekniske problemer har ført til stopp og forsinkelser. Så da er vi ute og kjøre, sier informasjonssjef i NSB, Kjell Bakken.

Det er vel strengt tatt det de ikke er for øyeblikket...

helt hvitt liksom...

Jeg kunne tatt et bilde av utsikten min for å vise hvordan Oslo ser ut for tiden, men det hadde gått i ett med bakgrunnsfargen på bloggen, og da forsvinner litt av poenget...

Det snør. Ikke sånn pinglesnø som det er i Stavanger (jippi det snør! ånei, der forsvant det...), men sånn ordentlig snø. Nå har det snødd hver dag siden jeg kom på tirsdag, og det er ingen som synes det er noe unormalt. Bortsett fra meg da.
Å gå på ski i Vigelandsparken ser også ut til å bli oppfattet som normalt. Selv om det ser teit ut. Jeg tror jeg har blitt litt bortskjemt av å måtte reise til fjells for å oppleve snø. Skigåing passer best der det finnes naturlige opp- og nedoverbakker, og hvor det ikke er 25m til nærmeste parkeringsplass.

Ellers har jeg rukket å bli syk, ha to overnattingsgjester og gå på et par forelesninger. Ikke verst på bare fem dager.
Det virker som om dette semesteret blir travlere enn det i høst, både fordi jeg tar et ekstra fag og fordi kriminologien blir mer krevende. Heldigvis fikk jeg lest en del i januar, så jeg tror jeg er godt forberedt. Det blir uansett spennende!

Jeg hadde vært på hybelen i ganske nøyaktig en time da naboen begynte å synge.

Alt er som det skal være med andre ord...

I natt drømte jeg at jeg og Ane sto på en gresskledd bakketopp. På en annen gresskledd bakketopp framfor oss sto nazistene. Mellom oss var en elv.
Plutselig sto jeg ved elvebredden, og siden nazistene kom springene ned fra sin bakketopp for å ta meg, måtte jeg hoppe i elva. Ane var heldigvis trygg på sin bakketopp.

Så fløt jeg nedover elva, med to nazister i kano etter meg. Elvevannet rant fortere og fortere mot en foss. Jeg svømte fortere enn nazistene padlet, og der fossen startet, klarte jeg å sparke skikkelig ifra slik at jeg stupte ned i dammen som lå under fossen.

Siden jeg er kjempeflink til å holde pusten under vann, klarte jeg å svømme bort til elvebredden, og gjemme meg i en hule som var laget av gjørme. Denne hulen var under vann, men allikevel klarte jeg å puste der. Nazistene padlet rundt i dammen og jeg hørte at de snakket. De lurte på hvor jeg var, og hva som kom til å skje hvis de ikke fant meg.

Plutselig begynte den ene å grave rundt i gjørmehulen jeg hadde gjemt meg i. Jeg prøvde alt jeg kunne å komme meg lenger bak i hulen, men han klarte å gripe tak i den ene ankelen min, og dro meg ut av hulen.
Så våknet jeg.

Har noen lyst til å tolke denne?

Jeg har prøvd alt jeg kan, men jeg får ikke til å flytte overskriften på bloggen min. Bare fram og tilbake, men det er ikke det jeg vil for jeg vil flytte den opp og ned.

Hjelp?

Impulsmodus

Når fingrene mine skriver gulesider.no uansett hvilken adresse jeg prøver å skrive, er det et tegn på at alt er som det skal være på denne tiden av året...

Profetiske evner

I natt hadde jeg mareritt om at jeg var en brikke i Jokerens syke spill.
I dag blir han nominert til Oscar...

Impuls over alt, impuls i mitt hode og i mitt hjerte, for ikke å snakke om på Hulda.
Kaffe på UiS, god kaffe, for mye kaffe, lese mye, i hvert fall litt, Thomas Mathisen får meg til å tenkte, Carlotte Isabel Hansen får meg til å le og bra er det.
Bursdag er gøy, pakker og papir, masse papir og latter, og til slutt sovna vi på sofaen.

Lite blogging for tiden, det havner nederst på prioriteringslisten sammen med rydding og søvn...

Jeg har faktisk begynt på livet som ansvarlig student, selv om jeg fremdeles er i Stavanger. Den siste uka har jeg sittet på UiS og lest om en mann som har drept to stykker, politiet i Norge og metadon. Variert lesestoff med andre ord.
Jeg kjenner det er godt å komme i gang igjen. Jeg trives med studiet mitt, synes bøkene er spennende og gleder meg til å skrive vårens oppgaver.
Framover skal jeg prøve å ta et ekstra fag i halvåret, slik at jeg blir ferdig på litt kortere tid enn vanlig. Et halvt år fra eller til blir ganske mye når en har noe(n) som venter i Stavanger. Selv om det er en stund til jeg kan flytte tilbake, er det viktig for meg å tørre å ha mål som ligger langt fremme i tid.

Ellers henger jeg mye med Kjetil. Vi har for eksempel begynt å pusle puslespill. Betyr det at vi er kjempegamle eller barnslige til sinns? Det er faktisk veldig koselig. Bortsett fra alle "blå himmel"-brikkene. De er teite.

Politisk korrekt?

Vårt Land melder at "Dagligdagse ting som en terapeuts tilbud om å bli med ut og røyke, kan være med på å hjelpe en rusmisbruker ut av avhengigheten."

Røyke hva da?

Historien om racketene

Dette er historien om racketene.

Siden tidenes morgen (nesten i hvert fall) har mor og hennes tre søstre fått hver sin sjokoladerackert til jul. Du vet, de som lages av Minde og som selges på Dropsen før jul. De ordentlige er av mørk sjokolade og de for pingler

 er av lys sjokolade. 

Etter hvert ble mor så lei av at resten av familien spiste opp rackerten hennes at hun begynte å gi oss andre hver vår racket i julesokken 1. juledag...

Uansett, dette har vært tradisjon ganske lenge. Alle 

søstrene har fått en rackert pent innpakket fra "julenissen" hver jul. Bortsett fra det året mormor skulle være morsom og pakket inn en pakke med Sloggitruser i steden for. Det var tilfeldigvis det året min tante feiret jul med sin svigermor og fortalte, mens hun pakket opp, om denne fine tradisjonen de hadde, "dette får vi hvert år, og det er sååå koselig"...

Men i år var det duket for en stor katastrofe. Det var ikke mulig å få tak i racketer i hele Stavanger! Både min mor og min tante ble så sjokkert at de ringte Minde for å få en forklaring. Og da viste det seg at ingen butikker utenfor Bergen hadde bestillt racketer i år.

Triste og leie måtte familien innse at det ikke ble noen sjokoladerackert i år. Heldigvis varte det ikke lenge.

Jeg var nemlig på romjuls-besøk Kjetil-møt hele slekten-besøk i Bergen. Og der hadde de racketer! Stabler av pappesker med racketer! På RIMI!

Så på onsdag lå det fire avlange, pent innpakkede pakker under juletreet, med hilsen fra julenissene fra Bergen:)

Jada, jeg vet jeg lovte dere et spennende racket-innlegg, men tiden strekker ikke til...

Uansett:

Godt nyttår!

Bergen er en koselig by. Helt sant. Og så bor det koselige mennesker der.

Nå skal jeg snart sove, det er derfor dette blir kort og lite spennende.
Det kan hende at jeg må lage årskavalkaden 08 i 09, for i morgen (egentlig i dag, men i morgen betyr etter jeg har sovet) skal dere få historien om min tenniskarriere. Og det holder med en post til dagen.

Natta.

Juljuljul, masse jul overalt, og jeg skal til Bergen i morgen:)

Fryktelig lite blogging for tiden, stort sett fordi jeg aldri er hjemme. Frem til og med lille julaften skal jeg jobbe på Mega Madla, og det er i grunnen ganske koselig. Bortsett fra de kundene som ikke har skjønt at jula handler om å glede seg over et under og ikke starte tre-generasjoners-krangler i kassen... Det er uansett koselig om noen kjentfolk vil stikke innom:)

Ellers tilbringes mye tid sammen med fyren i mitt liv, selv om han har det fryktelig travelt for tiden. Det kommer heldigvis til å forbedre seg når han er ferdig med siste eksamensoppgave på tirsdag:)

Uten om det er det folk som må treffes, julegaver som må fikses og ting som må gjøres, men siden mesteparten av det er vil-ting og ikke må-ting har jeg det ganske fint:) selv om jeg stort sett bare er introvert når jeg sover...

Eg har ein heim. Med postkasse og det heile. I denne heimen har eg moglegheita til å treffe venene mine, sjå kva dei driv på med på nyhendestraumen og deira publiserte element. Eg kan skrive på tavlene deira, og sjå kva dei skriv til kvarandre. Og hvis det hender at nokon dultar meg, dultar eg berre tilbake.

Facebook på nynorsk er særs underhaldande!

Alt dere ikke visste om meg (lett moderert)

Jeg klarte å ignorere den milde oppfordringen til Ingrid, men da Bente utfordret meg konkret så jeg ingen vei utenom;)

Fire jobber jeg har hatt:
- Kassadame på Coop Mega Madla
- Kassadame ++ på Coop Mega Sola
- Vaskedame på Sola Sykehjem
- Blokkestikking på Sele (blokker = blader, vi stakk dem i jorda og så kom det blomster opp. Eller noe. Det regna...)

Fire bøker jeg kan lese om igjen og om igjen:
- Bibelen
- Nådens gåte
- Anne fra Bjørkely-serien (teller som en bok, må nemlig leses sammenhengende)
- Sjöwall og Wahlöö sine bøke om Martin Beck

Fire steder jeg har bodd:
- Sola
- Mosvangen vandrehjem og studentbolig
- Hybelen
- Fjellhaug studenthjem

Fire tv-program jeg liker:
- Criminal Minds
- That 70s show
- Jeg har ikke tv...?

Fire steder jeg har vært på ferie:
- Biblione, Italia (tidenes badeby)
- Naxos, Hellas
- Galdhøpiggen, Norge
- Doune, Skottland

Fire websider jeg besøker hver dag:
- pianisten.blogspot.com
- Facebook
- vg.no
- kjetilpetil.blogspot.com

Fire steder jeg heller ville vært nå:
- I armene til Kjetil i en verden uten exphil.
- I armene til Kjetil i en verden uten exphil.
- I armene til Kjetil i en verden uten exphil.
- I armene til Kjetil i en verden uten exphil.

Fire andre bloggere jeg utfordrer:

Nei, det ansvaret får dere ta på dere selv;)

I dag hadde jeg heldigvis eksamen

Og ikke hvilken som helst eksamen, det var eksamen i KRIM1000, 20 studiepoeng som bare kan tas om høsten. Eksamensformen var 4 timers skriftlig fra 10.00 til 14.00. Trodde jeg...
Helt fram til jeg var på vei ned til t-banen kvart på ni (ute i god tid som alltid), og ser at det popper opp en huskelapp på mobilen: Eksamen 09.00-13.00.

Jeg begynte å løpe. Jeg løp ned til t-banestasjonen og rakk t-banen som skulle gå 08.47 (den var hele 1 minutt forsinket). Selvfølgelig var det en av de treige sjåførene, og banen gikk naturligvis bare til Stortinget så jeg rakk å sende en melding til Kjetil (som sikkert ikke fikk den beste starten på dagen) og få utløp for litt panikk. Stakkars fyr, ringte tilbake og fikk en usammenhengende forklaring i ca 12 sekund før t-banen stoppet på Stortinget.

Jeg fikk dyttet meg ut (rushtid = masse folk) og sprang opp alle trappene. Det var omtrent på dette tidspunktet (08.56) at jeg seriøst vurderte å legge meg ned og besvime, bare for å ha en gyldig grunn til å ikke være tilstede. Men jeg gikk/spurtet meg videre.

På veien passerte jeg plutselig en av de som jeg trodde også tok KRIM1000 som gjorde noe så lettsindig som å sitte utenfor en kafé og drikke kaffe. Jeg bråstoppet, stirret intenst på ham, tenkte "har ikke han krim1000? Nei, han har vel ikke det siden han sitter her", før jeg sprang videre. Bør gjerne gi ham en forklaring på det neste gang jeg ser ham...

Plutselig oppdaget jeg problem nr. 2. Rosenkrantzgate, som eksamenen skulle avholdes i, hadde flyttet på seg! Den lå i hvert fall ikke der jeg trodde den lå... Så jeg spurte nærmeste voksne, intelligente menneske om han visste hvor Rosenkrantzgate lå. Det visste han sånn omtrent, men det var ikke godt nok for meg så jeg hoppet på person nr. 2 som var hadde en litt mer nøyaktig stedsans. Etter å ha spurt 5-6 flere mennesker, innså jeg at jeg hadde løpt rundt et helt kvartal forgjeves, for jeg hadde jo løpt forbi den dumme gata for sikkert 5 minutter siden.

Da dukket naturligvis problem nr. 3 opp. Jeg fant huset, men døra var låst og ingen av bedriftene som svarte porttelefonen visste noe om denne eksamenen. Nå nærmet klokka seg ti over, jeg holdt på å begynne å gråte på et offentlig sted og så for meg hvor upraktisk det var å sette hele studiet på vent et år bare fordi jeg kom forsent til en eksamen. Da kom min reddende engel, den snille mannen som skulle inn i bygningen og visste at det juridiske fakultetet faktisk avholdt eksamener der, det var bare å gå inn inngangen til bakgården der borte. Jeg kunne ha klemt han, men jeg hadde ikke tid, så jeg sprang videre inn i gården og gjennom døra det sto juridisk fakultet (eller noe, så ikke så nøye etter akkurat da) på. Ved heisen sto det et vennligsinnet menneske som så ut som om hun skulle ha eksamen. Siden min frimodighet hadde økt betraktelig etter å ha spurt alle de fremmede menneskene om veien med gråtkvalt stemme, spurte jeg henne om hun også skulle ha eksamen. Det skulle hun, i KRIM1000. "Men begynte ikke den klokka 9", spurte jeg, og så muligheten for at hun hadde noen fryktelig gode metoder for å smiske seg inn på en påbegynt eksamen. "Neida, den begynner klokka 10 den", sa hun.

Jeg kunne ha begynt å gråte, men jeg klarte faktisk å begrense meg. Hun fikk ihvertfall en usammenhengende forklaring, smilte og nikket og så ikke så veldig skremt ut.

Etter å ha snakket med Kjetil, sittet ned så lenge at beina ikke skalv så mye og pustet og sånn, rakk jeg faktisk å gå ut og handle det jeg hadde tenkt å handle når jeg trodde at jeg hadde god tid. Og selve eksamenen gikk egentlig kjempebra, fikk en konge oppgave om økonomisk kriminalitet og sånn.

Men jeg lover dere, jeg skal aldri mer lagre en eksamen på et tilfeldig klokkeslett bare fordi jeg ikke vet når den begynner.

Snakk om 70s show

Via noen omveier (det blir ofte sånn i disse eksamenstider), kom jeg over denne videoen her.
For de uinnvidde, bassisten (han oransje ja), er han som spiller Ridge i Glamour, og utgjør sammen med den feminine trommisen, fyren på tangenter med barten over alle barter og vokalisten med Barry Gibb-tendenser bandet Player. Selv om denne sangen er den eneste hiten de har hatt siden 1977 holder de på ennå... Og ja, jeg synes de er litt søte, på en lattervekkende måte...

Skumle greier...

Har dere sett denne dama her?

Rettere sagt, har dere sett når hun snurrer rundt og rundt?

En jeg kjenner la ut denne linken på Facebook denne uka. Poenget er at de som bruker den høre hjernehalvdelen mest, ser henne snurre med klokka, og de som bruker den venstre hjernehalvdelen mest ser henne snurre mot klokka. Den venstre hjernehalvdelen brukes til logisk tenkning og den høyre brukes til sånn ... INFP-ting;)

Problemet mitt er at når jeg ser på dama, snurrer hun fint avgårde en vei, men plutselig stopper hun og så begynner hun å snurre andre veien! Og jeg prøver ikke å få henne til å gjøre det en gang...

Skjer det med flere enn meg?

50, 51, 52, 53

Jeg hermer etter Nils, og legger ut en link til Aftenbladets sine 50 grunner til å være glad.
For min egen del kan jeg legge til tre ting til, FriFamilie, Skype og god sjokolade:)

Vi har det mye å glede oss over folkens! Nyt livet:)

Ærlig talt

Hvis UiO virkelig hadde vært gira på at studentene skulle sitte på lesesalen, hadde det ikke vært så kaldt der.

Av og til hadde det vært fint med et gospelkor i hodet, et orntlig gospelkor med hvite og lilla kapper som klappet og danset mens de sang "alt kommer til å ordne seg, du blir nok ferdig med oppgaven, eksamen kommer til å gå bra, du kommer ikke til å stryke og snart er det juleferie halleluja!"


Du ser det for deg, ikke sant?

Noen dager kan det være greit å bo i 4. etasje i et bygg der det trengs nøkkelbrikke med en personlig kode for å åpne døra.

Halloween er en av de dagene.

Men kassadamen var ikke død...

...hun har stått opp igjen, og fra 2 desember fortsetter hun sin grønn- og hvitrutete karriere på Mega:)


(ja, jeg har faktisk savnet plassen...)

In the army now...

I gamle dager var alt mye lettere. Men ikke nødvendigvis morsommere.
Hvis noen for eksempel ringte feil, kunne en bare si "beklager, feil nummer", legge på og gå videre med livet. Men med sms kan det lett bli mer underholdende.
Denne meldingsutvekslingen gikk mellom meg og en totalt ukjent Christer Sjögren (han het ikke Sjögren da, men det gjør vel ingenting?) i går ettermiddag:

CS: Hva blir planene etter det året her da? kystjeger?:)
MH: Nei jeg tenker mer fallskjermjeger:)
CH: Men er ikke det bare førstegangstjeneste?
MH: Nei, jeg tenker å ta det i utlandet. Frankrike eller USA.

Da ble det stilt...

Sist uke skulle de fikse internett på Fjellhaug. Vi venter ennå på at det skal komme tilbake...

Pass deg!

Jeg traff på denne på vei hjem fra Obs i går.

Og jeg som verken hadde kjøpt får eller kål...

Da var nok et Kjetilbesøk avsluttet. Vi har hatt en innholdsrik langhelg, det er mange "vanlige" kjæresteting vi ikke får gjort ellers som vi må få tid til når vi er sammen. Bare det å holde hverandre i hendene når vi er ute og går blir spesielt.

Noe av det mer "uvanlige" vi fikk tid til var å feire bursdagen min. Slapp av, jeg har ikke bursdag før om to uker altså;) Men da er Kjetil i Thailand, så han foreslo at vi kunne feire den på forhånd. Og resultatet ble en utrolig bra dag!

Dagen startet med at jeg fikk servert en utrolig god frokost. Etterpå dro vi ned til byen, og jeg rakk å gi Kjetil et par diskre tips ("der er bokhandelen, i tilfelle du trenger for eksempel ... gavepapir?") før jeg måtte opp til Nova på seminargruppe.
To timer senere ble jeg møtt av min kjære med en nydelig, langstilket rose i hendene (den på bildet ja. Bare at der ser du ikke at den er en halv meter lang og fint innpakket og fra Finn Schjølls Blomsterforretning). Jeg var glad for at han hadde forstått at papegøyeblomster ikke er tingen og han var glad for at han slapp å bli stirret på av alle rettssosiologistudentene mens han ventet på meg;)

Vi fant fort ut at begge var døden nær av sult, og at lunsj var tingen. Vi endte til slutt opp på Pronto Kaffebar, en utrolig koselig kafé på Pilestredet. Vi var de eneste gjestene, og ble sittende lenge og spise og drikke kaffe. Det var herlig å kunne slappe av og ha god tid sammen!
Vi ruslet oss gjennom byen og fikk blant annet kjøpt et par gaver (ikke til meg altså, de var allerede i boks) og fikset litt ting før vi dro hjemover for å spise middag. Bursdagsbarnet fikk velge hva hun ville ha, og da valgte hun naturligvis hjemmelaget pizza.
Etter middagen var det tid for gaveoppakking, før kvelden ble avsluttet med økologisk presskannekaffe og deler av sesong 4 av That 70s show (satser på at dere ser sammenhengen der).

Alt i alt ble dette den beste bursdagsfeiringen jeg har hatt! (av de bursdagsfeiringene jeg husker, de jeg ikke husker teller ikke). Det var en dag med masse kos, helt uten stress:) Jeg håper vi får flere sånne dager.

Aner dere hvordan det er å ikke kunne sitte stilt et sekund fordi en må sjekke klokka, skrive litt på semesteroppgaven (hva var det egentlig jeg skrev om?), rydde litt ekstra, tenke at tordenvær på sørvestlandet er en helt naturlig ting som NSB burde forutsett, tørke litt støv, sjekke rutetabellen til NSB, lese kriminalstatistikk, regne om til prosent til en blir tullete, sjekke alle blogger som finnes (heia Geir!) minst fem ganger, vaske klær, handle mat uten penger, låne penger av Gjertrud på butikken, spille piano på vegger og bord og Mac fordi fingrene ikke vil holde seg i ro, spise middag, se Criminal Minds, feie opp en støvdott på gulvet, skrive mange meldinger, lese om tyveri og skadeverk (det er jo ingen som skriver om sånt lenger), tygge tyggis uten tyggis, komme på alt en glemte å handle på butikken, sjekke Facebook tusen millioner ganger, tenke stygge tanker om den lave mobildekningen på alt for mange plasser i Norge, skrive handleliste, ødelegge tre telys, for ikke å snakke om å helle i seg uante mengder te.


En togtur fra Stavanger til Oslo er fryktelig lang. Særlig når en ikke sitter på toget.

I dag var jeg på tur

Det var sol ute.

Jeg fant et tyttebær og tre blåbær.

Det er høst i Oslo.

Jeg skulle ønske at jeg hadde en usynlig venn som ryddet rommet mitt mens jeg var på exphilseminar.

Spikersyke

Etter å ha bodd på tre forskjellige steder de siste tre årene der jeg ikke får lov til å spikre noe i veggene, kjenner jeg at det begynner å gå ut over helsa. Jeg er redd for at jeg en dag skal våkne opp med en spikerpistol i den ene hånden og en overspikret vegg på rommet... Jeg hadde aldri et så stort behov for å henge en hylle på den ene veggen når jeg bodde hjemme. Men nå er det akkurat som om noe mangler. Noen nekter meg gleden ved å spikre og skru, og jeg liker det ikke... Særlig ikke siden de har begynt å pusse opp i den andre enden av gangen, og jeg vekkes av av de borrer (drill, trykkluftsbor, atombombe, hva vet vel jeg) halv ni hver morgen. Som regel slutter de ikke før det øyeblikk jeg går i dusjen, og jeg har følt meg så overvåket at i dag holdt jeg meg i sengen til de sluttet bare på trass...

Jeg hadde egentlig tenkt å poste noen bilder jeg har tatt av hvordan det ser ut her, men kameraet på mobilen fikk alt til å se skikkelig ukoselig ut så jeg dropper det. For det er det nemlig ikke. Jeg har potteplanter (i flertall) og de lever ennå! Og så har jeg kjøpt rosa duftlys, men det var ikke med vilje. Nesten i hvert fall. Jeg prøver nemlig å la mest mulig matche gardinene (brunaktige) og sengeteppet (burgunderrødt?), og siden IKEA ikke hadde flere brune lys igjen, måtte jeg ta de rosa. Så hver gang jeg skal gjøre det koselig på rommet får jeg skogsbærduft med på kjøpet...
Ellers har den stygge stolen (tenk bedehuslenestol. Eller som mor sa, den ser ut som en gave fra Statoil. Veldig 90-talls.) fått et teppe over seg, godt festet med dobbelsidig teip og sikkerhetsnåler. Og jeg har funnet ut at Guinnesplakaten min er i den sjarmerende størrelsen 50x75cm, noe som er skikkelig teit siden standard rammestørrelse er 50x70cm...

Kort sagt, jeg begynner å komme iorden her. I år kan jeg ikke snylte på to stykker som har gått på tegning/form/farge, jeg må klare meg på egen hånd. Men det betyr jo også at jeg kan bestemme alt selv:) og Susanne, jeg er flink til å ta livet av hybelkaninene, bare så du vet det;)

En helg i Oslo

Torsdag kveld var jeg utrolig huslig! Så huslig at jeg nesten begynte å lure på om jeg hadde mista all selvrespekt. Kjetil skulle nemlig komme på besøk på fredag, og mor sa at man må gjøre rent når man får gjester... Etter at jeg hadde bytta ut de stygge Fjellhaug-gardinene med mine (de var en halv meter for lange, men jeg fiksa det med et par sikkerhetsnåler), rydda og vaska gulvet måtte jeg riste støvkluten ut vinduet. Nede med inngangen sto det en fyr, som jeg prøvde å ignorere så godt jeg kunne. Men det var ikke så lett, for han kikket opp og sa "hei". For en idiot, tenkte jeg, hvem prøver å starte en samtale med en som står 4 etasjer lenger oppe når klokka er halv tolv på natta? Så kjente jeg igjen stemmen...

Jeg hoppa ikke ut vinduet selv om det hadde vært en mye raskere måte å komme seg ned på (jeg er da (fremdeles) et rasjonelt menneske), men jeg har aldri sprunget ned trappene så fort. Og vel nede fikk jeg den beste klemmen jeg har fått på lenge av Kjetil, som plutselig hadde bestemt seg for å ta et tidligere tog uten å si ifra til meg først:)

Resten av helgen var også ganske bra:) vi har vimset i Oslo, sett utsiden av Domus Nova, innsiden av Håkki-boka, hørt Oslo Storband, drukket kaffe mocca, truffet familien Sørskår (high five!) og felles og ukjente venner, innflyttingsfest, Wall-E (Eeeeva), slappet av og pådratt oss en forkjølelse hver. En investering i livet med andre ord;) 

Fordelen med å studere kriminologi

Jeg kan se både Kopps og Batman Begins i steden for å studere under begrunnelsen "det er fagrelatert".

Dagens overskrift fra Dagbladet

"Første pandaunge på 20 år født i Japan."

Tenk å føde en unge som er 20 år...

Marit i Oslo

Nå er det gjerne på tide å fortelle dere litt om hva som skjer i Oslo. Rettere sagt, hva som skjer med meg i Oslo.

Først av alt, jeg har verken blitt banka opp, overfalt, rana eller alkoholiker (selv om fadderuka definitivt åpna for det siste). Jeg prøver å gjøre meg kjent i byens gater utstyrt med et optimistisk sinn og den naivitet man får når man er vokst opp på bondelandet, og det har gått godt til nå. For å være ærlig går det som regel godt etter at jeg har gått meg bort tre ganger først, men alle kristne vet jo at det er lov å ta små avstikkere så lenge en når målet;) 

Jeg bor på toppen av Oslo, og i tillegg bor jeg i fjerde etasje, så man kan ikke klage på utsikten. Rommet er større enn rommet i Draumkvædestien og mindre enn rommet på Mosvangen, men det har eget bad, så jeg er fornøyd:) Veggene kunne gjerne vært litt tykkere (jeg har en nabo som begynner å synge klokka 7 om morgenen), og jeg lurer på hvor mye de hører når jeg snakker i telefonen til langt på natt, men vi har takterasse så jeg henger en del der heller:) 

Etter hvert har jeg også kommet i gang med forelesninger og seminar. 

Førsteinntrykket av UiO var en lapp som hang på døra der vi skulle møtes første dagen med beskjed om at vi skulle være i et helt annet bygg... Ikke helt lovende, men det begynner å komme seg. 

For de som lurte, vi på krimmen er ikke på Blindern, vi henger nede i sentrum med jussfolka. Som forøvrig er skremmende. Jeg skal for resten av livet oppføre meg slik at jeg aldri trenger en advokat. Dessuten har vi fått beskjed om at vi hater dem. 

Vi holder egentlig til i Domus Nova, en stygg trekantet bygning, men der pusser de opp, så nå er vi nede på Urbygningen. Det kunne jo egentlig vært bra, her hører man historiens vingesus og sådan, men det er også harde trebenker og dårlig ventilasjon, så jeg satser på at vi får flytte tilbake til Nova ganske raskt.

Selve studiet er konge! Ikke exphil-delen da, men kriminologien. Eller krim1000 som høstens fag heter. Bøkene våre har kjekke navn som Kriminologiens årsaker, Viktimologi og Den gode fiende:) til og med Kriminalstatistikk for 2004 er kjekk, hvorfor kunne de ikke bruke sånne statistikker i mattetimene på ungdomsskolen?

Sånn sosialt sett har det ikke skjedd så mye ennå, tenkte jeg skulle prøve å finne noen kjentfolk de neste ukene. Det er kaféer overalt her, så så snart Lånekassepengene kommer strømmende inn er jeg solgt:)

Jeg hadde egentlig tenkt å skrive en lang post om hva jeg har gjort i sommer, hvem jeg har hengt med og hva som har skjedd og sånn. Men det virker som om jeg har mistet evnen til å formulere meg, for hver gang jeg prøver å skrive noe blir jeg bare sittende og stirre tomt ut i lufta og fnise...

Jeg er forelska!