På livets landevei

De siste dagene har jeg (med mer eller mindre hell) syklet til jobb. Det er ikke fordi jeg har blitt sykt sportslig, men fordi sommerrutene til Kolumbus ikke går til passende tider. Jeg kan enten gå hjemmefra kvart på seks og være på jobb tre kvarter før jeg begynner, eller jeg kan komme for sent. Alternativet ble da sykkel.

I dag ble alternativet bil, grunnet medfølelse fra en mor som har dratt på husmorsferie, og som ikke trengte den. Jubel i heimen, tenkte jeg, og kunne sove 40 minutt ekstra. Det var ikke før jeg kom ut på veien at jeg oppdaget noe som virkelig var irriterende.

Syklister. Et overraskende stort antall syklister velger å sykle på veiene i stedet for det som på godt norsk kalles sykkelstier. I dag resulterte det i at jeg kjørte i 30 i en 60-sone fordi jeg ikke hadde god nok sikt til å kjøre forbi en syklist uten å presse ham ut i granskogen på siden av veien. Dumme mannen. Jeg forstår at det kan være kjipt å sykle på sykkelstiene en formiddag i september når alle barnehagene i hele Norge er ute og går tur. Men sånn som i dag, klokka syv om morgenen midt på sommeren, når man har valget mellom å bremse ned for å passere tre fotgjengere på sykkelstien og å bli passert av et hundretalls biler som såvidt unngår å kjøre en ned, da skulle jeg virkelig ønske at de holdt seg unna...