Synes at det er på tide at jeg tar over bloggen igjen, etter at at visse mennesker (hvis godhet blir sterkt utnyttet når det gjelder låning av mac) tok kontroll på kontinentet...
Men hva skal man blogge om???
I dag har jeg hatt goooooood middag! Man tager to stk torskefilet, legger dem i den funky, 50-talls, gule/orange ildfaste formen på en seng av gulerøtter, poteter, broccoli (bør sløyfes, måtte bare med siden jeg kvitter meg med rester), og heller over Hollandaisesaus. Puttes i ovnen på 200 grader i 30 minutt, og vips! En stk smakfull og sunn middag som får misunnelige blikk fra andre av Mosvangens beboere.
Jeg kjeder meg. Det burde være et godt utgangspunkt for bloggen, men den gang ei.
Snakkes!
5 kommentarer:
Fisk?
Hehe, det er godt å høre at det ikke ska så mye til å få lange blikk på mosvangen i år heller:P
Synes det er bra du lager bra middag, det er for få sånne mennesker i samfunnet vårt.
eg slenge meg på helge.... fisk???
”Alle barn fortjener å vinne”, skriver Roy Jacobsen i en novelle.
Det handler om den sterke gleden ved å lykkes med noe.
Ved inngangen til året er det ikke bare barn som drømmer om å bli prinsessen, stjernen, eller kanskje i år: olympisk mester.
Alle har vi muligheter til å oppleve små eller store seire ved at vår innsats blir sett og anerkjent.
Vi kan vinne over oss selv
eller over et ytre hinder,
- i skolegang eller arbeidsliv.
I år vil flere titusener gå fra arbeidsløshet til arbeid.
Andre titusener vil få ny jobb. For mange blir dette en seier.
Seieren kan også være å komme tilbake etter sykdom.
Eller arbeide seg ut av økonomiske problemer.
Å komme ut av sorgen.
Det å lykkes betyr så mye forskjellig.
Alle ønsker seg NOE.
Og alle fortjener å lykkes i NOE de ønsker seg.
Det å lykkes kan også være i forholdet til sine nærmeste.
Det var da jeg selv fikk barn det gikk helt opp for meg hvor viktig det er at noen trenger deg.
Å ha ansvar for et lite barn gjorde at jeg følte meg mer verdifull.
Å være mer verdifull gjorde meg lykkelig.
Slik kan man også oppleve det når en venn eller kjæreste trenger en.
Kanskje finnes det ikke noen bedre følelse:
å kjenne at noen trenger deg.
Mange legger planer nå i høytiden – og drømmer store og små drømmer.
Og mulighetene for å virkeliggjøre drømmene er kanskje større i Norge enn i noe annet land.
Våre sterke fellesskap gir hver enkelt av oss større muligheter til å søke lykken.
Det er det som er blitt den norske drømmen – at flere har mange muligheter.
For meg går den drømmen gjennom fellesskapet.
det kan være de små fellesskap, i nabolaget, idrettslaget eller på arbeidet
og det kan være gjennom de store fellesskap, som vi alle er med i.
I nasjonen. Og i verdenssamfunnet.
Vi har hatt en debatt de senere år om det er blitt et kaldere samfunn, om det er blitt et hardere arbeidsliv?
om det er blitt kaldere i skyggene?
Noen opplever det nok slik.
Det må vi snu.
Alle har vi rettigheter.
Alle har vi plikter.
Alle kan vi bidra.
Det er slik vi ønsker å skape dette samfunnet – slik at flest mulig av oss kan drømme store og små drømmer – og si hvorfor ikke?
Det er dette som er de store spørsmål.
Å gi rom for drømmene våre og gi mulighet for at vi kan gjøre dem om til virkelighet.
Vi har kommet langt i denne retning i Norge, og vi skal lengre, år for år.
Flest mulig skal få utfolde sine ønsker og drømmer.
Ta i bruk de evner og anlegg vi har alle sammen. Da får vi mangfold i fellesskapet.
Det er dette som er meningen med fellesskapet.
At det gir mer rom og vekstmuligheter for oss alle.
Vi må gjøre mer for at de som kommer for å bo i landet vårt lærer språk og samfunnsforståelse.
Det beriker oss når de som er nye i landet tar del i og utvider vår kultur.
Det må skje med respekt for at alle har like rettigheter.
Dette gjelder ikke minst for kvinnene.
Vi ser mange tegn til at særlig annen generasjon av nordmenn med utenlandsk opprinnelse gjør seg sterkere gjeldende i samfunnet som ledere og forbilder.
Ved Lørenskog videregående skole var det i fjor to elever med innvandrerbakgrunn som fikk de beste resultatene.
Disse to – Farianne Rochan med iransk bakgrunn, og Zaheer Ahmad med pakistansk bakgrunn – studerer i dag medisin i Oslo.
De er der gjennom egen kraft og vilje – og den plattformen som fellesskapet gir dem.
De er også bildet av den norske drømmen.
Drømmen handler også om å gi mennesker muligheter for en ny start i livet.
At det nettopp ikke blir kaldere i skyggene, men at skyggene forsvinner i lyset og varmen.
Mange gjør allerede en viktig innsats for å bygge veier inn til fellesskapet, som Blå Kors som driver arbeidstrening.
Kirkens Bymisjon med sin ”Lys i Mørket”-aksjon. - og Holmestrand kommune som inviterer alle nyankomne flyktningebarn til å være med i idrettslaget.
Titusener av frivillige bidrar.
I fjor startet bostedsløse i Oslo magasinet =Oslo.
Det selges på gata av de bostedsløse. Det koster 40 kroner, den som selger det kan beholde halvparten selv.
Den første utgaven av magasinet solgte 70.000 eksemplarer.
Mange mennesker trengs for å lage magasinet, og for å selge det.
Gjennom dét har mange skaffet seg en egen inntekt.
Snakk om å lykkes.
Theodor Kittelsen er kunstneren som levendegjorde drømmen og håpet i bildet ”Soria Moria slott”.
For meg er gutten i bildet Norge, og slottet er mulighetene.
Og husk: Gutten nådde til Soria Moria slott.
Drømmen ble til virkelighet!
Vi har vært heldige og dyktige i Norge.
Naturen har gitt oss store rikdommer.
Vi har mye kunnskap i landet vårt.
Vi har gode naboer i et rikt, stabilt og godt organisert Europa
Dette gir oss muligheter til å gjøre drømmer om til virkelighet.
Vi kan tørre å tenke stort.
Vi kan stå ved inngangen til et rikt kapittel i landets utvikling.
Vi kan skape et av de mest vellykkete inkluderende fellesskap verden har sett.
Dette er et stort samfunnsprosjekt som vi alle må arbeide med og være sammen om.
Dette må vi lykkes med.
Vi skal ta hele landet i bruk.
Hvis vi får brukt alles evner bedre får vi gjort mer i Norge, og vi blir et varmere samfunn.
Mange som i dag faller utenfor kan få se at det er bruk for dem.
Dikteren Jan Magnus Bruheim sier det slik:
Den mannen ber tyngste børi
Som ingenting har å bera
Norge har store muligheter til å bidra til fred, mer rettferdighet og til å lindre nød.
Under en reise i Asia nylig så jeg flere sider ved vårt internasjonale engasjement som vi har grunn til å være stolte av – ja, som vi lykkes med.
I Pakistan besøkte vi jordskjelvofre i fjellområdene.
Over 70 000 mennesker døde da bakken skalv en morgen i oktober.
Flere millioner ble husløse.
Jeg møtte en mor der høyt oppe i fjellene.
Da jordskjelvet rammet måtte hun ta det umulige valget om hvilket barn hun skulle redde da huset raste sammen over familien.
Spedbarnet klarte hun å få ut.
Toåringen ble igjen.
Så brutalt kan livet være.
I en flyktningeleir hørte jeg begeistrete barnestemmer fra et telt.
Der var det skole.
Midt i nøden lærte ungene engelsk.
Det strålte livsglede av disse småbarna. De var i gang med framtiden.
Norge har sterke, erfarne hjelpeorganisasjoner og et dyktig utenrikskorps som er med og gjør en innsats for disse menneskene.
Mange av dere har i året som gikk bidratt sterkt til at hjelpeorganisasjonene har hatt penger til å hjelpe mennesker.
I fjor rammet katastrofen også mange nordmenn. Det gir nærhet til plikten til å hjelpe.
Under et møte i India i desember la vi fram Norges satsning på at alle barn i verden må bli vaksinert.
Det handler om redde millioner av småbarn fra å dø.
Her er Norge allerede ledende i verden.
Innen 2015 vil vi ha reddet ett barn for hver eneste nordmann, - fordi de er blitt vaksinert med norske bidrag.
Norske menn og kvinner i uniform gjør hver dag en heltemodig innsats for menneskers trygghet, som for eksempel våre soldater i Afghanistan.
Særlig kvinner og barn kan være tryggere på gatene i Kabul fordi de norske styrkene passer på.
Noe av det som gleder meg, og som gjør meg stolt er når statsledere i andre land skryter av norske soldater. Og det skjer ofte.
I kveld vil jeg hilse til alle nordmenn i utlandet.
Og rette en særlig takk til de mange som arbeider i fredens og solidaritetens tjeneste.
I året som gikk markerte vi at det har gått 100 år siden unionen med Sverige ble oppløst og Norge ble en fullt ut selvstendig stat.
Vi har feiret at det er 100 år siden vi igjen fikk vår egen kongefamilie.
I kveld vil jeg gi uttrykk for den takknemlighet vi føler overfor kongefamilien for 100 års trofast tjeneste for folk og for land.
Kongefamilien er i ferd med å bli en tallrik familie.
Det gleder også vi oss over.
Vi ønsker dem alt godt i det nye året
2006 kan bli et godt år for Norge.
Det er olympisk år, og over store deler av verden vil man legge merke til Norge.
2006 er også året hvor vi minnes at det er 100 år siden dikteren Henrik Ibsen døde.
Det vil merkes, ikke bare i Norge, men i mange andre land.
Denne store kunstneren tok opp kontroversielle tema som er like aktuelle i dag.
Som land kan vi lykkes på så mange ulike plan.
Hver og en av oss har seire som venter.
Det skal bli mer rom for store drømmer.
Godt nytt år!
H.M. Kongens nyttårstale 2005Noen ganger i løpet av et liv blir sammenhenger tydeligere. Vi ser de lange linjer og oppdager igjen at vi hører til i en lang rekke av generasjoner - noen har levd før oss, andre skal følge etter. Hver enkelt av oss kan kanskje bedre forstå og forme sitt eget liv når man ser seg selv i et større fellesskap, formet av slekt, tradisjoner og det samfunnet vi vokser opp i.
--------------------------------------------------------------------------------
Publisert 31.12.2005 21:29 For meg har 2005 vært et slikt år hvor sammenhenger har blitt tydeligere og hvor trådene i livsveven har kommet klarere frem. Hele Norge har markert at det er hundre år siden min familie og landets historie ble knyttet sammen. Vi har synliggjort historiske bånd til flere av de landene som står oss nær. Og sammen har vi fornyet bevisstheten om vår identitet og vår kulturelle arv.
På det personlige plan ble jeg igjen minnet om hvor skjørt livet kan være. Sykdom og etterfølgende rekonvalesens ga anledning til å gå litt langsommere og reflektere over tilværelsen. Når man ligger der i sykesengen ser man livet i et annet lys, og det som virkelig betyr noe, blir enda viktigere. Ikke minst skjønner man hvor viktig familie og venner er. For meg har det også vært en stor rikdom å være bestefar og se nye barnebarn bli født inn i familien.
På denne nyttårsaften er det den oppvoksende generasjon som ligger meg på hjertet. Et lite barn bærer fremtiden i seg. Derfor er det så viktig at det får utvikle seg i trygge omgivelser. Barn trenger å bli sett og få utvikle troen på seg selv. Som Sigrid Undset uttrykker det: "Sjelden lærer man som voksen en følelse å kjenne, som ikke allerede i barndommen har beveget ens sinn".
For barn har julen en spesiell plass, denne høytiden, hvor vi alle gir hverandre litt ekstra oppmerksomhet. For noen ble det en god jul, kanskje fordi et nytt familiemedlem fylte tilværelsen med smil og godlyder. For andre ble det noen tunge dager, preget av ensomhet, sykdom eller savnet etter noen som er gått bort.
Det var en dramatisk romjul som dannet bakteppe for inngangen til 2005. Naturkatastrofen i Sørøst-Asia gjorde uutslettelig inntrykk på oss alle, og lidelsene og sorgen vi var vitne til, kom til å prege månedene som fulgte. Gjennom året har vi også sett nye katastrofer som har rasert naturen, tatt menneskeliv og ødelagt livsgrunnlaget for mange. Senest har vi opplevd det nå i høst med jordskjelvet som særlig rammet Pakistan, og hvor store områder i regionen ble ødelagt og der ufattelig mange mennesker lider nød. Som så ofte før er det de fattigste som rammes hardest, og barna er kanskje dem som påføres de største lidelsene.
Mange kan nok være bekymret for hvordan det skal gå med vår klode. Vi hører om forurensing av vann og luft, og om klimaendringer som kan være forårsaket av menneskers inngripen i naturen. Ingen vet med sikkerhet hvor alvorlig dette er eller hvilke konsekvenser det kan få for oss. Uansett er det viktig at vi gjør vårt for å ta vare på omgivelsene rundt oss.
Det er tydelig at omsorg for miljøet også er et stort engasjement hos den oppvoksende slekt. Jeg mottar jevnlig brev fra barn og skoleklasser, som forteller at de er bekymret for fremtiden, og som sier klart ifra at vi må ta vare på miljøet. Mange av dem gir også uttrykk for uro når det gjelder klimaet i nærmiljøet, både i skolebygninger og der de oppholder seg i fritiden.
Vi som lever i Norge, skulle ha gode muligheter til å ta i bruk naturen. Mange familier bruker helger og ferier til å dra ut på tur, og friluftsliv og utendørsaktiviteter er en viktig del av vår tradisjon. Det er flott at mange barn får oppleve fellesskapet rundt en strabasiøs tur og kanskje kosen rundt et bål etterpå. Ikke minst er det viktig at barn og voksne gjør noe sammen.
Kanskje må vi som er besteforeldre gå foran med et godt eksempel. Og kanskje kan vi ta med barna på oppdagelsesferd, finne gode kvilesteiner, lytte til skogen, lære dem å legge øret til jorden og sammen prøve å finne tilbake til naturens pulsslag.
Noen av oss var så heldige å få oppleve høytlesing som små. En trygg plass i armkroken; en bok som åpnet for nye verdener av spenning, latter og tårer. Vi reiste av gårde. Vi ante et Soria Moria langt der fremme. Vi gråt med onkel Tom, og vi sloss sammen med Askeladden mot trollene. Etter hvert lærte vi å forholde oss til den virkeligheten hvor det ikke var så mye rom for eventyr og fantasi.
Når fantasien og leken opphører, reduseres menneskets skaperkraft. Kanskje må vi bli flinkere til å ta med disse egenskapene inn i vår voksne verden? Livskunst er å lære å takle livets mange utfordringer og gjøre sine gleder enkle. Eller som H. C. Andersen skriver i et eventyr: Vi må "forstå å fange en solstråle."
Jeg tror barn kan lære oss mye mer enn vi er klar over. I utgangspunktet deler ikke barn inn etter rang og verdighet. De er ikke opptatt av hudfarge og materielle skillelinjer. Barn lever i en verden med undring og spontanitet. Når de skaper noe, skjer det i stor frihet og uten tanke på noe annet enn øyeblikkets glede.
Mange har gjennom årene fulgt TV-serien "Jul i Skomakergata". Der blir det lagt vekt på at barn må tas på alvor og behandles med respekt. Mange av de samme tankene finner vi igjen i FNs barnekonvensjon. Der heter det at alle barn har rett til utdanning, til å si sin mening og bli hørt. De har rett til omsorg, helsestell og en tilfredsstillende levestandard. Alle barn har rett til å bli beskyttet mot krig, overgrep og økonomisk utnyttelse, og de har rett til hvile, fritid og lek. Dette burde være selvsagte rettigheter for alle som vokser opp. Likevel viser virkeligheten noe annet. Endatil her i Norge har vi den siste tiden blitt minnet om at mange barnehjemsbarn fikk ødelagt barndommen på grunn av overgrep og manglende omsorg.
En av de største utfordringene i den globaliserte verden i dag er handel med barn. Vi hører stadig om barn som forsvinner, og flere hjelpeorganisasjoner hevder at menneskehandel, der barn utgjør en stadig større del av tilbudet, er et økende problem. Barn er dessverre enkle å handle med fordi de er hjelpeløse, tillitsfulle og søker beskyttelse. Dette er en del av vår tids slavehandel og en trussel mot alle gode verdier i vårt internasjonale samfunn.
Det er viktig at det finnes forpliktende samarbeid på tvers av landegrensene. I år er det 60 år siden De Forente nasjoner ble stiftet. FNs arbeid for fred og menneskerettigheter har hatt stor betydning for utviklingen på den internasjonale arena og bidratt til å bedre livskvaliteten for mennesker over hele verden.
Vi kan nok oppleve at det fortsatt er mange uløste konflikter i verden, og at tilværelsen kan virke truende med terror som stadig kommer nærmere. Men mørket må ikke ta bort vår frimodighet og fremtidstro. Jeg tror det er grunn til håp nettopp fordi de som nå vokser opp har kunnskap om verden rundt seg. Gjennom media, internett og reiser blir man kjent med andre land og folk. Dermed blir det lettere å forstå at alt henger sammen, og at vi er avhengige av hverandre. Endatil de som befinner seg på den andre siden av kloden er våre naboer. Det er et felles ansvar å bidra til rettferdig fordeling og fredelig sameksistens. I dette arbeidet har vårt land også sin plass.
Norge har en overflod som mennesker i mange land, ikke kan drømme om og knapt kan forestille seg, og vi har mye å være takknemlige for. Vi lever i et stabilt og godt demokrati. Vi har offentlige virksomheter og gode nettverk av frivillige og ideelle organisasjoner, og vi har ildsjeler som ofrer seg selv i arbeidet for andre. Et godt og trygt samfunn skapes av mennesker som er til for mennesker.
Ansvar for fellesskapet har særpreget det norske folk. Noe av det som gleder meg aller mest om dagen er historiene om alle dem som gjør livet litt bedre for noen. Jeg har fått brev fra rusmisbrukere som forteller om de gode hjelperne som hver uke lyser opp deres hverdag med kaffe og et varmt måltid. Barn skriver og roser sine lærere, eller de nevner fritidslederne som skaper gode møtesteder etter skoletid. Noen viser et glødende engasjement for å bevare arbeidsplassene i bygda si. Atter andre ønsker å få gitt litt ekstra heder og ære til gamle slitere som har stått på et helt liv.
La meg i kveld få berømme alle disse som tar ansvar for å bygge gode fellesskap, som tar vare på lokalsamfunnet, og som er villige til å reise byggverk som kanskje først vil komme neste generasjon til gode. Vi kan ikke ta ut all gevinst i vår egen tid. I den gamle bondekulturen var det en selvfølge at gården ble overdratt til neste generasjon i bedre stand enn da en selv tok over. Og skog ble plantet for at kommende slekter skulle ha glede av det.
Vi trenger å se de lange linjer i våre liv. Vi er en del av en større sammenheng, og arven fra fortiden er vår forankring når vi skal orientere oss i en ny og usikker tilværelse. Kjennskap til historien er grunnlaget for å forstå vår samtid og forme fremtiden. Vi har alle et ansvar for å skape en bedre verden for dem som skal følge etter oss.
"Disse som gir, eier mer enn de har", sier Jens Bjørneboe. Mange har opplevd nettopp det, at man blir rikere av å gi, og at det er en større glede å stille opp for hverandre enn kun å tenke på seg selv. Det er mitt ønske nå ved inngangen til et nytt år at rausheten og varmen må prege oss, både som nasjon og som enkeltmennesker. Det vil også være den beste gave vi kan gi til våre etterfølgere.
Godt nytt år!
STATE OF THE UNION ADDRESS
As Prepared for Delivery
Madam Speaker, Vice President Cheney, Members of Congress, distinguished guests, and fellow citizens:
This rite of custom brings us together at a defining hour - when decisions are hard and courage is tested. We enter the year 2007 with large endeavors underway, and others that are ours to begin. In all of this, much is asked of us. We must have the will to face difficult challenges and determined enemies - and the wisdom to face them together.
Some in this Chamber are new to the House and Senate - and I congratulate the Democratic majority. Congress has changed, but our responsibilities have not. Each of us is guided by our own convictions - and to these we must stay faithful. Yet we are all held to the same standards, and called to serve the same good purposes: To extend this Nation's prosperity ... to spend the people's money wisely ... to solve problems, not leave them to future generations ... to guard America against all evil, and to keep faith with those we have sent forth to defend us.
We are not the first to come here with government divided and uncertainty in the air. Like many before us, we can work through our differences, and achieve big things for the American people. Our citizens don't much care which side of the aisle we sit on - as long as we are willing to cross that aisle when there is work to be done. Our job is to make life better for our fellow Americans, and help them to build a future of hope and opportunity - and this is the business before us tonight.
A future of hope and opportunity begins with a growing economy - and that is what we have. We are now in the 41st month of uninterrupted job growth - in a recovery that has created 7.2 million new jobs ... so far. Unemployment is low, inflation is low, and wages are rising. This economy is on the move - and our job is to keep it that way, not with more government but with more enterprise.
Next week, I will deliver a full report on the state of our economy. Tonight, I want to discuss three economic reforms that deserve to be priorities for this Congress.
First, we must balance the federal budget. We can do so without raising taxes. What we need to do is impose spending discipline in Washington, D.C. We set a goal of cutting the deficit in half by 2009 - and met that goal three years ahead of schedule. Now let us take the next step. In the coming weeks, I will submit a budget that eliminates the federal deficit within the next five years. I ask you to make the same commitment. Together, we can restrain the spending appetite of the federal government, and balance the federal budget.
Next, there is the matter of earmarks. These special interest items are often slipped into bills at the last hour - when not even C-SPAN is watching. In 2005 alone, the number of earmarks grew to over 13,000 and totaled nearly $18 billion. Even worse, over 90 percent of earmarks never make it to the floor of the House and Senate - they are dropped into Committee reports that are not even part of the bill that arrives on my desk. You did not vote them into law. I did not sign them into law. Yet they are treated as if they have the force of law. The time has come to end this practice. So let us work together to reform the budget process ... expose every earmark to the light of day and to a vote in Congress ... and cut the number and cost of earmarks at least in half by the end of this session.
Finally, to keep this economy strong we must take on the challenge of entitlements. Social Security and Medicare and Medicaid are commitments of conscience - and so it is our duty to keep them permanently sound. Yet we are failing in that duty - and this failure will one day leave our children with three bad options: huge tax increases, huge deficits, or huge and immediate cuts in benefits. Everyone in this Chamber knows this to be true - yet somehow we have not found it in ourselves to act. So let us work together and do it now. With enough good sense and good will, you and I can fix Medicare and Medicaid - and save Social Security.
Spreading opportunity and hope in America also requires public schools that give children the knowledge and character they need in life. Five years ago, we rose above partisan differences to pass the No Child Left Behind Act - preserving local control, raising standards in public schools, and holding those schools accountable for results. And because we acted, students are performing better in reading and math, and minority students are closing the achievement gap.
Now the task is to build on this success, without watering down standards ... without taking control from local communities ... and without backsliding and calling it reform. We can lift student achievement even higher by giving local leaders flexibility to turn around failing schools ... and by giving families with children stuck in failing schools the right to choose something better. We must increase funds for students who struggle - and make sure these children get the special help they need. And we can make sure our children are prepared for the jobs of the future, and our country is more competitive, by strengthening math and science skills. The No Child Left Behind Act has worked for America's children - and I ask Congress to reauthorize this good law.
A future of hope and opportunity requires that all our citizens have affordable and available healthcare. When it comes to healthcare, government has an obligation to care for the elderly, the disabled, and poor children. We will meet those responsibilities. For all other Americans, private health insurance is the best way to meet their needs. But many Americans cannot afford a health insurance policy.
Tonight, I propose two new initiatives to help more Americans afford their own insurance. First, I propose a standard tax deduction for health insurance that will be like the standard tax deduction for dependents. Families with health insurance will pay no income or payroll taxes on $15,000 of their income. Single Americans with health insurance will pay no income or payroll taxes on $7,500 of their income. With this reform, more than 100 million men, women, and children who are now covered by employer-provided insurance will benefit from lower tax bills.
At the same time, this reform will level the playing field for those who do not get health insurance through their job. For Americans who now purchase health insurance on their own, my proposal would mean a substantial tax savings - $4,500 for a family of four making $60,000 a year. And for the millions of other Americans who have no health insurance at all, this deduction would help put a basic private health insurance plan within their reach. Changing the tax code is a vital and necessary step to making healthcare affordable for more Americans.
My second proposal is to help the states that are coming up with innovative ways to cover the uninsured. States that make basic private health insurance available to all their citizens should receive federal funds to help them provide this coverage to the poor and the sick. I have asked the Secretary of Health and Human Services to work with Congress to take existing federal funds and use them to create "Affordable Choices" grants. These grants would give our Nation's governors more money and more flexibility to get private health insurance to those most in need.
There are many other ways that Congress can help. We need to expand Health Savings Accounts ... help small businesses through Association Health Plans ... reduce costs and medical errors with better information technology ... encourage price transparency ... and protect good doctors from junk lawsuits by passing medical liability reform. And in all we do, we must remember that the best healthcare decisions are made not by government and insurance companies, but by patients and their doctors.
Extending hope and opportunity in our country requires an immigration system worthy of America - with laws that are fair and borders that are secure. When laws and borders are routinely violated, this harms the interests of our country. To secure our border, we are doubling the size of the Border Patrol - and funding new infrastructure and technology.
Yet even with all these steps, we cannot fully secure the border unless we take pressure off the border - and that requires a temporary worker program. We should establish a legal and orderly path for foreign workers to enter our country to work on a temporary basis. As a result, they won't have to try to sneak in - and that will leave border agents free to chase down drug smugglers, and criminals, and terrorists. We will enforce our immigration laws at the worksite, and give employers the tools to verify the legal status of their workers - so there is no excuse left for violating the law. We need to uphold the great tradition of the melting pot that welcomes and assimilates new arrivals. And we need to resolve the status of the illegal immigrants who are already in our country - without animosity and without amnesty.
Convictions run deep in this Capitol when it comes to immigration. Let us have a serious, civil, and conclusive debate - so that you can pass, and I can sign, comprehensive immigration reform into law.
Extending hope and opportunity depends on a stable supply of energy that keeps America's economy running and America's environment clean. For too long our Nation has been dependent on foreign oil. And this dependence leaves us more vulnerable to hostile regimes, and to terrorists - who could cause huge disruptions of oil shipments ... raise the price of oil ... and do great harm to our economy.
It is in our vital interest to diversify America's energy supply - and the way forward is through technology. We must continue changing the way America generates electric power - by even greater use of clean coal technology ... solar and wind energy ... and clean, safe nuclear power. We need to press on with battery research for plug-in and hybrid vehicles, and expand the use of clean diesel vehicles and biodiesel fuel. We must continue investing in new methods of producing ethanol - using everything from wood chips, to grasses, to agricultural wastes.
We have made a lot of progress, thanks to good policies in Washington and the strong response of the market. Now even more dramatic advances are within reach. Tonight, I ask Congress to join me in pursuing a great goal. Let us build on the work we have done and reduce gasoline usage in the United States by 20 percent in the next ten years - thereby cutting our total imports by the equivalent of three-quarters of all the oil we now import from the Middle East.
To reach this goal, we must increase the supply of alternative fuels, by setting a mandatory Fuels Standard to require 35 billion gallons of renewable and alternative fuels in 2017 - this is nearly five times the current target. At the same time, we need to reform and modernize fuel economy standards for cars the way we did for light trucks - and conserve up to eight and a half billion more gallons of gasoline by 2017.
Achieving these ambitious goals will dramatically reduce our dependence on foreign oil, but will not eliminate it. So as we continue to diversify our fuel supply, we must also step up domestic oil production in environmentally sensitive ways. And to further protect America against severe disruptions to our oil supply, I ask Congress to double the current capacity of the Strategic Petroleum Reserve.
America is on the verge of technological breakthroughs that will enable us to live our lives less dependent on oil. These technologies will help us become better stewards of the environment - and they will help us to confront the serious challenge of global climate change.
A future of hope and opportunity requires a fair, impartial system of justice. The lives of citizens across our Nation are affected by the outcome of cases pending in our federal courts. And we have a shared obligation to ensure that the federal courts have enough judges to hear those cases and deliver timely rulings. As President, I have a duty to nominate qualified men and women to vacancies on the federal bench. And the United States Senate has a duty as well - to give those nominees a fair hearing, and a prompt up-or-down vote on the Senate floor.
For all of us in this room, there is no higher responsibility than to protect the people of this country from danger. Five years have come and gone since we saw the scenes and felt the sorrow that terrorists can cause. We have had time to take stock of our situation. We have added many critical protections to guard the homeland. We know with certainty that the horrors of that September morning were just a glimpse of what the terrorists intend for us - unless we stop them.
With the distance of time, we find ourselves debating the causes of conflict and the course we have followed. Such debates are essential when a great democracy faces great questions. Yet one question has surely been settled - that to win the war on terror we must take the fight to the enemy.
From the start, America and our allies have protected our people by staying on the offense. The enemy knows that the days of comfortable sanctuary, easy movement, steady financing, and free flowing communications are long over. For the terrorists, life since Nine-Eleven has never been the same.
Our success in this war is often measured by the things that did not happen. We cannot know the full extent of the attacks that we and our allies have prevented - but here is some of what we do know: We stopped an al Qaeda plot to fly a hijacked airplane into the tallest building on the West Coast. We broke up a Southeast Asian terrorist cell grooming operatives for attacks inside the United States. We uncovered an al Qaeda cell developing anthrax to be used in attacks against America. And just last August, British authorities uncovered a plot to blow up passenger planes bound for America over the Atlantic Ocean. For each life saved, we owe a debt of gratitude to the brave public servants who devote their lives to finding the terrorists and stopping them.
Every success against the terrorists is a reminder of the shoreless ambitions of this enemy. The evil that inspired and rejoiced in Nine-Eleven is still at work in the world. And so long as that is the case, America is still a Nation at war.
In the minds of the terrorists, this war began well before September 11th, and will not end until their radical vision is fulfilled. And these past five years have given us a much clearer view of the nature of this enemy. Al Qaeda and its followers are Sunni extremists, possessed by hatred and commanded by a harsh and narrow ideology. Take almost any principle of civilization, and their goal is the opposite. They preach with threats ... instruct with bullets and bombs ... and promise paradise for the murder of the innocent.
Our enemies are quite explicit about their intentions. They want to overthrow moderate governments, and establish safe havens from which to plan and carry out new attacks on our country. By killing and terrorizing Americans, they want to force our country to retreat from the world and abandon the cause of liberty. They would then be free to impose their will and spread their totalitarian ideology. Listen to this warning from the late terrorist Zarqawi: "We will sacrifice our blood and bodies to put an end to your dreams, and what is coming is even worse." And Osama bin Laden declared: "Death is better than living on this Earth with the unbelievers among us."
These men are not given to idle words, and they are just one camp in the Islamist radical movement. In recent times, it has also become clear that we face an escalating danger from Shia extremists who are just as hostile to America, and are also determined to dominate the Middle East. Many are known to take direction from the regime in Iran, which is funding and arming terrorists like Hezbollah - a group second only to al Qaeda in the American lives it has taken.
The Shia and Sunni extremists are different faces of the same totalitarian threat. But whatever slogans they chant, when they slaughter the innocent, they have the same wicked purposes. They want to kill Americans ... kill democracy in the Middle East ... and gain the weapons to kill on an even more horrific scale.
In the sixth year since our Nation was attacked, I wish I could report to you that the dangers have ended. They have not. And so it remains the policy of this government to use every lawful and proper tool of intelligence, diplomacy, law enforcement, and military action to do our duty, to find these enemies, and to protect the American people.
This war is more than a clash of arms - it is a decisive ideological struggle, and the security of our Nation is in the balance. To prevail, we must remove the conditions that inspire blind hatred, and drove 19 men to get onto airplanes and come to kill us. What every terrorist fears most is human freedom - societies where men and women make their own choices, answer to their own conscience, and live by their hopes instead of their resentments. Free people are not drawn to violent and malignant ideologies - and most will choose a better way when they are given a chance. So we advance our own security interests by helping moderates, reformers, and brave voices for democracy. The great question of our day is whether America will help men and women in the Middle East to build free societies and share in the rights of all humanity. And I say, for the sake of our own security . . . we must.
In the last two years, we have seen the desire for liberty in the broader Middle East - and we have been sobered by the enemy's fierce reaction. In 2005, the world watched as the citizens of Lebanon raised the banner of the Cedar Revolution ... drove out the Syrian occupiers ... and chose new leaders in free elections. In 2005, the people of Afghanistan defied the terrorists and elected a democratic legislature. And in 2005, the Iraqi people held three national elections - choosing a transitional government ... adopting the most progressive, democratic constitution in the Arab world ... and then electing a government under that constitution. Despite endless threats from the killers in their midst, nearly 12 million Iraqi citizens came out to vote in a show of hope and solidarity we should never forget.
A thinking enemy watched all of these scenes, adjusted their tactics, and in 2006 they struck back. In Lebanon, assassins took the life of Pierre Gemayel, a prominent participant in the Cedar Revolution. And Hezbollah terrorists, with support from Syria and Iran, sowed conflict in the region and are seeking to undermine Lebanon's legitimately elected government. In Afghanistan, Taliban and al Qaeda fighters tried to regain power by regrouping and engaging Afghan and NATO forces. In Iraq, al Qaeda and other Sunni extremists blew up one of the most sacred places in Shia Islam - the Golden Mosque of Samarra. This atrocity, directed at a Muslim house of prayer, was designed to provoke retaliation from Iraqi Shia - and it succeeded. Radical Shia elements, some of whom receive support from Iran, formed death squads. The result was a tragic escalation of sectarian rage and reprisal that continues to this day.
This is not the fight we entered in Iraq, but it is the fight we are in. Every one of us wishes that this war were over and won. Yet it would not be like us to leave our promises unkept, our friends abandoned, and our own security at risk. Ladies and gentlemen: On this day, at this hour, it is still within our power to shape the outcome of this battle. So let us find our resolve, and turn events toward victory.
We are carrying out a new strategy in Iraq - a plan that demands more from Iraq's elected government, and gives our forces in Iraq the reinforcements they need to complete their mission. Our goal is a democratic Iraq that upholds the rule of law, respects the rights of its people, provides them security, and is an ally in the war on terror.
In order to make progress toward this goal, the Iraqi government must stop the sectarian violence in its capital. But the Iraqis are not yet ready to do this on their own. So we are deploying reinforcements of more than 20,000 additional soldiers and Marines to Iraq. The vast majority will go to Baghdad, where they will help Iraqi forces to clear and secure neighborhoods, and serve as advisers embedded in Iraqi Army units. With Iraqis in the lead, our forces will help secure the city by chasing down terrorists, insurgents, and roaming death squads. And in Anbar province - where al Qaeda terrorists have gathered and local forces have begun showing a willingness to fight them - we are sending an additional 4,000 United States Marines, with orders to find the terrorists and clear them out. We did not drive al Qaeda out of their safe haven in Afghanistan only to let them set up a new safe haven in a free Iraq.
The people of Iraq want to live in peace, and now is the time for their government to act. Iraq's leaders know that our commitment is not open ended. They have promised to deploy more of their own troops to secure Baghdad - and they must do so. They have pledged that they will confront violent radicals of any faction or political party. They need to follow through, and lift needless restrictions on Iraqi and Coalition forces, so these troops can achieve their mission of bringing security to all of the people of Baghdad. Iraq's leaders have committed themselves to a series of benchmarks to achieve reconciliation - to share oil revenues among all of Iraq's citizens ... to put the wealth of Iraq into the rebuilding of Iraq ... to allow more Iraqis to re-enter their nation's civic life ... to hold local elections ... and to take responsibility for security in every Iraqi province. But for all of this to happen, Baghdad must be secured. And our plan will help the Iraqi government take back its capital and make good on its commitments.
My fellow citizens, our military commanders and I have carefully weighed the options. We discussed every possible approach. In the end, I chose this course of action because it provides the best chance of success. Many in this chamber understand that America must not fail in Iraq - because you understand that the consequences of failure would be grievous and far reaching.
If American forces step back before Baghdad is secure, the Iraqi government would be overrun by extremists on all sides. We could expect an epic battle between Shia extremists backed by Iran, and Sunni extremists aided by al Qaeda and supporters of the old regime. A contagion of violence could spill out across the country - and in time the entire region could be drawn into the conflict.
For America, this is a nightmare scenario. For the enemy, this is the objective. Chaos is their greatest ally in this struggle. And out of chaos in Iraq, would emerge an emboldened enemy with new safe havens... new recruits ... new resources ... and an even greater determination to harm America. To allow this to happen would be to ignore the lessons of September 11th and invite tragedy. And ladies and gentlemen, nothing is more important at this moment in our history than for America to succeed in the Middle East ... to succeed in Iraq ... and to spare the American people from this danger.
This is where matters stand tonight, in the here and now. I have spoken with many of you in person. I respect you and the arguments you have made. We went into this largely united - in our assumptions, and in our convictions. And whatever you voted for, you did not vote for failure. Our country is pursuing a new strategy in Iraq - and I ask you to give it a chance to work. And I ask you to support our troops in the field - and those on their way.
The war on terror we fight today is a generational struggle that will continue long after you and I have turned our duties over to others. That is why it is important to work together so our Nation can see this great effort through. Both parties and both branches should work in close consultation. And this is why I propose to establish a special advisory council on the war on terror, made up of leaders in Congress from both political parties. We will share ideas for how to position America to meet every challenge that confronts us. And we will show our enemies abroad that we are united in the goal of victory.
One of the first steps we can take together is to add to the ranks of our military - so that the American Armed Forces are ready for all the challenges ahead. Tonight I ask the Congress to authorize an increase in the size of our active Army and Marine Corps by 92,000 in the next five years. A second task we can take on together is to design and establish a volunteer Civilian Reserve Corps. Such a corps would function much like our military reserve. It would ease the burden on the Armed Forces by allowing us to hire civilians with critical skills to serve on missions abroad when America needs them. And it would give people across America who do not wear the uniform a chance to serve in the defining struggle of our time.
Americans can have confidence in the outcome of this struggle - because we are not in this struggle alone. We have a diplomatic strategy that is rallying the world to join in the fight against extremism. In Iraq, multinational forces are operating under a mandate from the United Nations - and we are working with Jordan, Saudi Arabia, Egypt, and the Gulf States to increase support for Iraq's government. The United Nations has imposed sanctions on Iran, and made it clear that the world will not allow the regime in Tehran to acquire nuclear weapons. With the other members of the Quartet - the UN, the European Union, and Russia - we are pursuing diplomacy to help bring peace to the Holy Land, and pursuing the establishment of a democratic Palestinian state living side-by-side with Israel in peace and security. In Afghanistan, NATO has taken the lead in turning back the Taliban and al Qaeda offensive - the first time the Alliance has deployed forces outside the North Atlantic area. Together with our partners in China, Japan, Russia, and South Korea, we are pursuing intensive diplomacy to achieve a Korean Peninsula free of nuclear weapons. And we will continue to speak out for the cause of freedom in places like Cuba, Belarus, and Burma - and continue to awaken the conscience of the world to save the people of Darfur.
American foreign policy is more than a matter of war and diplomacy. Our work in the world is also based on a timeless truth: To whom much is given, much is required. We hear the call to take on the challenges of hunger, poverty, and disease - and that is precisely what America is doing. We must continue to fight HIV/AIDS, especially on the continent of Africa - and because you funded our Emergency Plan for AIDS Relief, the number of people receiving life-saving drugs has grown from 50,000 to more than 800,000 in three short years. I ask you to continue funding our efforts to fight HIV/AIDS. I ask you to provide $1.2 billion over five years so we can combat malaria in 15 African countries. I ask that you fund the Millennium Challenge Account, so that American aid reaches the people who need it, in nations where democracy is on the rise and corruption is in retreat. And let us continue to support the expanded trade and debt relief that are the best hope for lifting lives and eliminating poverty.
When America serves others in this way, we show the strength and generosity of our country. These deeds reflect the character of our people. The greatest strength we have is the heroic kindness, courage, and self sacrifice of the American people. You see this spirit often if you know where to look - and tonight we need only look above to the gallery.
Dikembe Mutombo grew up in Africa, amid great poverty and disease. He came to Georgetown University on a scholarship to study medicine - but Coach John Thompson got a look at Dikembe and had a different idea. Dikembe became a star in the NBA, and a citizen of the United States. But he never forgot the land of his birth - or the duty to share his blessings with others. He has built a brand new hospital in his hometown. A friend has said of this good hearted man: "Mutombo believes that God has given him this opportunity to do great things." And we are proud to call this son of the Congo our fellow American.
After her daughter was born, Julie Aigner-Clark searched for ways to share her love of music and art with her child. So she borrowed some equipment, and began filming children's videos in her basement. The Baby Einstein Company was born - and in just five years her business grew to more than $20 million in sales. In November 2001, Julie sold Baby Einstein to the Walt Disney Company, and with her help Baby Einstein has grown into a $200 million business. Julie represents the great enterprising spirit of America. And she is using her success to help others - producing child safety videos with John Walsh of the National Center for Missing and Exploited Children. Julie says of her new project: "I believe it's the most important thing that I've ever done. I believe that children have the right to live in a world that is safe." We are pleased to welcome this talented business entrepreneur and generous social entrepreneur - Julie Aigner-Clark.
Three weeks ago, Wesley Autrey was waiting at a Harlem subway station with his two little girls, when he saw a man fall into the path of a train. With seconds to act, Wesley jumped onto the tracks ... pulled the man into a space between the rails ... and held him as the train passed right above their heads. He insists he's not a hero. Wesley says: "We got guys and girls overseas dying for us to have our freedoms. We got to show each other some love." There is something wonderful about a country that produces a brave and humble man like Wesley Autrey.
Tommy Rieman was a teenager pumping gas in Independence, Kentucky, when he enlisted in the United States Army. In December 2003, he was on a reconnaissance mission in Iraq when his team came under heavy enemy fire. From his Humvee, Sergeant Rieman returned fire - and used his body as a shield to protect his gunner. He was shot in the chest and arm, and received shrapnel wounds to his legs - yet he refused medical attention, and stayed in the fight. He helped to repel a second attack, firing grenades at the enemy's position. For his exceptional courage, Sergeant Rieman was awarded the Silver Star. And like so many other Americans who have volunteered to defend us, he has earned the respect and gratitude of our whole country.
In such courage and compassion, ladies and gentlemen, we see the spirit and character of America - and these qualities are not in short supply. This is a decent and honorable country - and resilient, too. We have been through a lot together. We have met challenges and faced dangers, and we know that more lie ahead. Yet we can go forward with confidence - because the State of our Union is strong ... our cause in the world is right ... and tonight that cause goes on.
Jaja, det virker ikke som jeg klarer å komme over maksgrensa for hvor mye som kan skrives i en kommentar, som du veit liker jeg å være litt volumiøs, og dette blir jo da for å være en motpol til deg.
Legger også med en oppsummering av nokas
MANDAG 5. APRIL 2004: 11 maskerte og til dels tungt væpnede ranere ankommer Domkirkeplassen rundt klokken 08.00.
De går inn hovedinngangen til Handelens Hus og tar seg derfra ned i en bakgård. Fra bakgården skyter de seg med 113 skudd gjennom en sikkerhetsrute til.
To av dem holder vakt ved Mariakirkeruinen, en dels utenfor Handelens Hus og dels ved Sigbjørn Obstfelders plass, en bærer bager med utbytte gjennom Handelens Hus ut i en Ford Expedition og sju plukker penger i tellesentralen.
Det oppstår skuddveksling på Domkirkeplassen.
Ranerne tar to gisler og dreper politiets operative uteleder Arne Sigve Klungland før de klokken 08.20 rømmer i tre biler som påtennes ved Lyses trafostasjon i Sørmarka. Brannen i den ene fluktbilen - en Range Rover - blir slokket etter så kort tid at politiet kan finne DNA fra flere av ranerne i bilen.
Også i en lastebil som skulle sperre utkjørselen fra politikammeret finner politiet en rekke tekniske spor - dels fordi Johnny Thendrup ikke får den til å brenne godt nok (han glemmer å slippe luft inn i førerhuset) og dels fordi brannvesenet kommer raskt til stedet. I tellesentralen finner politiet en ørepropp med David Aleksander Toskas DNA. Ranerne får med seg 57,4 millioner kroner.
TIRSDAG 6. APRIL 2004: Første arrestasjon. Fire svenskalbanere pågripes i Göteborg-området ved 14.00-tiden. De kan knyttes til en sølvgrå leiebil av merket Saab som beviselig har vært i Stavanger helgen forut for ranet og ransdagen. Tre av svenskalbanerne sjekkes etter hvert ut av saken. Ikmet Kodzadziku blir senere utlevert til Norge, tiltalt og dømt.
TIRSDAG 11. MAI 2004: Kjell Alrich Schumann pågripes på åpen gate i Oslo etter å ha blitt offentlig etterlyst samme dag.
TIRSDAG 25. MAI 2004: Yrkeskriminelle Metkel Negassie Betew pågripes på Europas mest trafikkerte flyplass i Frankfurt mindre enn et døgn etter at han ble internasjonalt etterlyst. Betew er på dette tidspunkt prøveløslatt fra en annen ransdom.
TIRSDAG 20. JULI 2004: Kickbokseren Erling Mathias Havnå pågripes i Oslo. Blir siktet for Nokas-ranet og for ranet av Postens Brevsenter mandag 27. oktober 2003.
TIRSDAG 24. AUGUST 2004: Vernepleierstudenten Alf Henrik Christensen pågripes i Arendal.
ONSDAG 29. SEPTEMBER 2004: Drammensfunnene. Dykkere fra Drammen brannvesen holder øvelse i Drammensfjorden. Valget av øvingssted faller «tilfeldigvis» på kaiområdet hvor den tidligere hvalfangerskøyten «Gamle Henningsvær» fortøyd. På seks til ti meters dyp under båten oppdages bager med utstyr som antas å stamme fra et ran.
Bager av typen Stadium er noe av det man finner. Om bord i båten - som viser seg å tilhøre spritsmugler og skipper William Pettersen - gjøres det ytterligere funn av ransutstyr. Her finnes blant annet en hanske med DNA fra Thomas Thendrup.
Etter kort tid blir det også brakt på det rene at William Pettersen leier en bod på gårdsbruket Eik Nedre i Drammen. I denne boden finner etterforskerne store mengder våpen og ammunisjon. Deriblant drapsvåpenet - et automatgevær av typen AG3.
FREDAG 29. OKTOBER 2004: Lars-Erik Andersen pågripes i Oslo.
LØRDAG 8. JANUAR 2005: Solamannen Dan Pettersen pågripes på et treningsstudio i Sandnes. Pågripelsen fører politiet til ranernes dekkleilighet i Nedre Dalgate 41, hvor det blant annet blir gjort viktige DNA-funn etter Metkel Negassie Betew og Johnny Thendrup.
TIRSDAG 11. JANUAR 2005: Pølsemakerfunnet. Oslopolitiet gjennomfører husransaking hjemme hos en av byens pølsemakere etter at datteren hans har vært i fylleslagsmål på byen. Det blir funnet 2,1 millioner kroner.
Drøyt tre måneder senere er det klart at glassfragmenter som finnes på pengene, har samme brytningsindeks som sikkerhetsruten Nokas-ranerne skjøt i stykker. Funnet blir dermed en del av Nokas-saken.
Pølsemakeren - som er en mangeårig venn av Betew - prøver seg først med en forklaring om at dette er penger han har fått igjen fra utlånsvirksomhet. Politiet tror ham ikke og truer med varetekt. Da legger pølsemakeren kortene på bordet. Han forklarer at han fikk pengene fra Betew via mellommann - og videre at han hørte Betew «tilstå» ransdeltakelse.
Ifølge pølsemakeren skal Betew i april 2004 også ha fortalt at David Aleksander Toska, Ridvan Halimi, «broren til Magne Havnå» og noen svensker hvorav den ene het «Jusuf» deltok i ranet. Pølsemakeren har vært ett av politiets nøkkelvitner.
LØRDAG 2. APRIL 2005: Ridvan Halimi pågripes i Mitrovica i Kosovo.
TIRSDAG 5. APRIL 2005: David Aleksander Toska pågripes på internettkafeen Chicoti i den spanske byen Málaga. - Han hadde vært her i ti minutter. Da kom en håndfull politimenn inn og pågrep ham ved en datamaskin.
Nordmannen ble svært overrasket, men overga seg umiddelbart uten å prøve å gjøre motstand, forteller kafévert Martin Garcia til Aftenbladet. Toska har over lengre tid kommunisert per mail med bekjente i Norge.
Han avsløres blant annet fordi han har brukt de samme nettkafeene ved for mange anledninger. Toska blir pågrepet sammen med Danny Bungard, som er tiltalt som hovedmannen bak smuglingen av nærmere et tonn hasj til Norge.
Smuglerligaen blir avslørt gjennom det som i politiet har gått under betegnelsen «Operasjon Wonderboy». Politiet mener at minst 4,3 millioner kroner av Nokas-utbyttet er pløyet inn i «Wonderboy»-hasjen som ble beslaglagt på Svinesund.
MANDAG 11. APRIL 2005: Sandnesmannen Thomas Ingebrigtsen pågripes i Stavanger sentrum.
ONSDAG 4. MAI 2005: Thomas Thendrup pågripes i Oslo.
TIRSDAG 10. MAI 2005: Rørleggeren Johnny Thendrup pågripes på en pub i Amsterdam.
ONSDAG 6. JULI 2005: Etter ordre fra Riksadvokaten tiltaler Rogaland statsadvokatembete David Aleksander Toska, Kjell Alrich Schumann, Erling Mathias Havnå, Metkel Negassie Betew, Ridvan Halimi, Ikmet Kodzadziku, Lars-Erik Andersen, Alf Henrik Christensen, Dan Pettersen, Johnny Thendrup og Thomas Thendrup for grovt ran med døden til følge - og Thomas Ingebrigtsen og William Pettersen for grovt ran.
Alle tiltales etter den straffeskjerpende mafiaparagrafen, det vil si Straffelovens paragraf 60a. Havnå tiltales dessuten for ranet mot Postens brevsenter.
MANDAG 19. SEPTEMBER 2005: Stavanger tingrett innleder hovedforhandling i Nokas-saken. 232 vitner og ni sakkyndige forklarer seg i hovedforhandlingen, som avsluttes onsdag 17. januar 2006. Bare Toska, Havnå og Johnny Thendrup erkjenner noen form for straffskyld. Aktoratet legger ned påstand om forvaring for fem av de tiltalte.
FREDAG 10. MARS 2006: Tingrettens dom faller. Den er et knusende nederlag for samtlige 13 på tiltalebenken. Alle blir funnet skyldige etter tiltalen. Tingretten dømmer fire av dem til forvaring, mens Toska får tidsavgrenset fengselsstraff fordi retten «under betydelig tvil» har kommet til at det ikke er dokumentert stor nok gjentakelsesfare.
MANDAG 27. MARS 2006: Lars-Erik Andersen innleder et flere dager langt avhør hvor han tilstår egen deltakelse i Nokas-ranet og blåser Schumann som skytteren. Utover våren og sommeren velger også Havnå, Ingebrigtsen og Halimi å legge kortene på bordet.
MANDAG 4. SEPTEMBER 2006: Ankeforhandlingen starter i Gulating lagmannsrett. Schumann - som hittil har nektet - erkjenner nå straffskyld for grovt ran med døden til følge. Bare Kodzadziku, Christensen og Thomas Thendrup nekter fremdeles for enhver befatning med ranet. Betew erkjenner en bortimot straffri medvirkning. 224 vitner og ti sakkyndige forklarer seg.
FREDAG 19. JANUAR 2007: Juryen har funnet ti av de tiltalte skyldig i grovt ran med døden til følge og to av dem skyldig i grovt ran. På spørsmålet om hvorvidt Thomas Thendrup er skyldig, svarer juryen nei. Den delen av kjennelsen blir 35 minutter senere satt til side av fagdommerne. Thomas Thendrups sak kommer dermed opp for lagmannsretten på ny. Juryen svarer også nei til at William Pettersens medvirkning skal rammes av mafiaparagrafen.
d tror eg va den lengste kommentaren eg har sett....
Legg inn en kommentar