Har så mye å si, men vet ikke helt hvor jeg skal begynne...

Helt siden tordag har dagene vært fylt med Impuls. Har vært med på rigging, rydding, "bygging" av Impulsshop og mye annet. Det var utrolig gøy å komme inn på baksiden av Impuls, og få være en del av det store maskineriet bak arrangementet. Mine oppgaver i løpet av helgen var å være forbeder og å stå i Impulsshopen. Så for en gangs skyld fikk jeg meg klær i rett størrelse... Til min store glede og overraskelse slapp jeg å vaske doene:)
Jeg husker egentlig veldig lite fra selve Impulshelga, hadde det så travelt at jeg ikke har fått sortert alle inntrykkene ennå. Men til tross for at jeg hadde mye å gjøre, fikke jeg brukt litt tid på medarbeiderrommet sammen med mine venner:)

Lederdagene begynte med at jeg sa til Leif Inge at jeg egentlig ikke hadde så store forhåpninger til disse dagene. Men det tok heldigvis ikke lang tid før den holdningen endret seg...
I det siste har vi hadde mye om Gud som pappa på IMI. Som den selvsikre idealisten jeg er (hehe), var jeg sikker på at dette var noe jeg hadde forstått for lenge siden. Jeg hadde til og med om det på andakten min på morgensamlingen på skolen. Men der tok jeg feil.
Under lovsangen på morgenmøtet ble jeg først bedt for, så bestemte jeg meg for å soake litt. For de av dere som ikke vet hva dette er, så går det ut på å ligge på gulvet og bare motta gudd stæsj fra Gud. Så jeg lå der på gulvet, og plutselig ble jeg mer og mer bevisst på at jeg ikke hadde et ekte bilde av Gud som pappa. Selv om det har vært sant i hodet mitt, har jeg hele tiden prøvd å fortjene Guds kjærlighet. Vise Ham hvor selvstendig jeg er. At Han ikke trenger å bekymre seg for meg for jeg klarer meg selv. Og hvis jeg trenger hjelp av Ham bør han fikse det med en gang, siden jeg krever så lite av Ham ellers.
Så ble jeg plutselig liggende og le. Det var ingenting som var spesielt morsomt rundt meg, men jeg klarte nesten ikke å slutte. Etter hvert begynte også den ene skulderen min å riste, og det endte med at jeg ble liggende og le og riste i nesten en time. Siden mange i klassen allerede hadde opplevd slike ting under Toronto-uka, visste jeg hva det gikk i, men jeg hadde absolutt ikke ventet det den dagen!
Kveldsmøtet ble omtrent likedan, men da var vi så mange som var fylt av den Hellige Ånd på den måten, at vi nesten bare hadde morro med det. Det er så fantastisk å vite at dette ikke bare var et fenomen som forsvant når Toronto-folka dro hjem, men at den Hellige Ånd er akkurat den samme her også. Og at vi får lov til å praktisere det vi har lært og sett hos andre, selv om vi nettopp har opplevd det. De av dere som var på Lederdagene i fjor husker kanskje at når det var ferdig gikk vi igjennom en bønnetunnel, der de som arrangerte konferansen ba for oss? I år var det vi på ACTA som ba...

Det er så fantastisk deilig å vite at den Hellige Ånd jobber i meg uten at jeg trenger å gjøre noe for å fortjene det først! Hele gudsbildet mitt holder på å endre seg, og når jeg vet at dette bare er begynnelsen gleder jeg meg så sinnsykt til fortsettelsen! Gud er min pappa samme hva jeg sier, tenker eller gjør:) Endelig har det blitt sant i hjertet mitt, og ikke bare i hodet!