Gleder vi oss?

Fullstendige skattelister kan utleveres i elektronisk form til pressen.

Jeg liker ikke at skattelistene er offentlige. Ikke fordi jeg har så mye å skjule (det er strengt tatt ikke så veldig mye å skjule...). Men fordi skattelistene har gått fra å være tilgjengelige til å bli gnidd inn i øynene mine samme hvor mye jeg prøver å unngå det. Etter en rask tur innom nettsidene til VG, Dagbladet, Nettavisen, Aftenposten og Dagsavisen (til og med Dagsavisen, sukk) har jeg blitt tilbudt å se hvem i den nye regjeringen som tjener mest og minst, hvem som betaler mest skatt i Norge, hvem som ikke betaler skatt men som allikevel er uforskammet rike, hvordan jeg skal forstå listene, hvordan jeg skal sammenligne inntekten til vennene mine på Facebook og hvor jeg kan diskutere om fotballspillere tjener mer enn de fortjener.

Jeg bryr meg ikke om at andre mennesker kan se hvor mye penger jeg har tjent i det siste. Det jeg oppfatter som et problem er at en dag i året omdannes mer eller mindre seriøse nyhetsformidlere til Se & Hør. Jeg leser aviser fordi jeg ønsker å oppdatere meg på hendelser og situasjoner som er viktige og relevante. I dag må dette vike for overflødig informasjon som ingen egentlig trenger å vite.

Vi lever i et samfunn der vi allerede sammenligner oss med andre i alt for stor grad. Bedrer jeg mitt forhold til andre ved å vite hvor mye penger de har? Får jeg større tillit til de som styrer landet fordi jeg vet hvor mye de tjener? Jeg tror at kravet til informasjon etter hvert ødelegger viktige verdier som jeg ønsker at et samfunn skal bygges på, og offentliggjøringen av skattelistene er bare et eksempel på dette.

(Overskriften er hentet fra § 8-8 i Lov om ligningsforvaltning).

Mitt verdensbilde endret seg radikalt på lørdag.

Husker dere sangen:
Det bor en baker, i Østre Aker
Han baker kringler og julekaker
Han baker store, han baker små
Han baker noen med sukker på.

Plutselig innså jeg at Østre Aker faktisk ligger i Oslo. Så det idylliske bildet jeg hadde av en baker som bodde på en liten øy med et bakeri på (som jeg tror er hentet fra en helt annen sang, men det er nå så) er knust. Jeg klamrer meg til håpet om at det i det minste gikk en trikk forbi huset der bakeren bakte. For da blir det litt sånn Kardemommebykoselig.

For godt til å være sant?

De siste dagene har jeg lest noen artikler, kommentarer og blogginnlegg som jeg ønsker å anbefale. Alle tre handler om kriminalitetsbekjempelse i ulik form, men med litt forskjellig bakgrunn og litt forskjellig fokus.
Den første er skremmende i sin optimisme, og viser hvor langt noen ønsker å strekke seg for å få et samfunn uten "kriminalitet". Jeg setter kriminalitet i anførselstegn, fordi den neste kommentaren viser at også nulltoleransen lett kan føre med seg ny kriminalitet. Konsekvensen av et overvåkningssamfunn kan resultere i økt politivold. Det lette valget blir plutselig valget mellom to onder. Det både artikkelen og kommentaren viser at det som virker i New York ikke nødvendigvis virker i Norge.
Blogginnlegget viser at Norge, til tross for at vi er flinke på mye, fremdeles sliter med å overholde sentrale menneskerettigheter. Vi er ikke så flinke som vi tror. Men vi har gode muligheter til å bli bedre!

Ting som har gjort meg glad i dag

I dag har jeg blitt glad av mange forskjellige ting.

1. I dag tidlig var jeg på loppemarked på Bjølsen skole med et åpent sinn og lave forventinger (ikke en optimal kombinasjon). Rett før jeg gikk derfra tomhendt, stakk jeg innom bokavdelingen for å se om jeg fant noe. Og det gjorde jeg:) I sommer har jeg lest en serie av Jan Guillou om en som heter Carl Hamilton, fryktelig spennende bøker som anbefales! Jeg ble faktisk ferdig med den siste boka denne uka, og hadde skrevet opp serien på den ennå upubliserte ønskelista mi til burstagen.
Men hva tror dere var det første jeg så da jeg kom inn på bokavdelingen? 9 av 10 Hamiltonbøker stabla oppå hverandre. Og etter litt leting fant jeg den siste boka gjemt bak en annen stabel. Snakk om glede!


2. Etter loppemarkedet tok jeg en overfylt buss ned til sentrum. Omtrent halvveis sa bussjåføren på gebrokkent norsk: "Javel folkens, da blir det billettkontroll snart. Og det blir som regel veldig dyrt for noen og veldig morsomt for meg". Du kan trygt si at det ble god stemning på bussen (hos oss som hadde billett vel å merke). Vi stoppet på neste holdeplass, en del mennesker gikk ut, og vi fortsatte å kjøre. Etter et par meter begynte sjåføren igjen å snakke i mikrofonen: "Folkens, jeg glemte at billettkontrollen har pause mellom tolv og ett..."
Han er definitivt den morsomtste bussjåføren jeg har truffet på lenge!

3. Tulipaner! Jeg blir veldig glad av tulipaner.


4. Jeg har fått litt bedre orden i te/kaffeseksjonen. Og jeg blir glad når ting ser ut slik som jeg vil det skal se ut;

Jeg har venner på Montebello med en kamel på loftet!
Bare se her.

Marit tar valgtester (selv om hun har forhåndsstemt...)

Jeg har falt for fristelsen. De er overalt. Og resultatet må jo bli vittig...

Jeg startet optimistisk med Vårt Land i håp om nyanserte spørsmål. Det må innrømmes at "vet ikke" knappen ble benyttet et par ganger, men heller det enn å svare feil. Resultatet ble KrF og SV på delt førsteplass og Rødt på en god andreplass.

Hos VG var det fære svaralternativer, men flere spørsmål. Det spilte i grunnen ingen rolle, jeg fikk KrF på førsteplass og SV på andre.

Dagbladets test var vanskelig å finne og dårlig utformet. Resultatet mitt ble KrF sammen med 4.95 andre...

Aftenpostens valgomat var den beste, den var oversiktelig og hadde ganske varierte spørsmål. I tillegg hadde den en liten statistikk som viste om jeg gikk fram eller tilbake på forskjellige partier, uten å vise hvilke partier det var. Resultatet ble KrF på førsteplass og V på andreplass.

Alt i alt kan det sies at resultatene ikke var så varierte som jeg hadde håpet på. Og jeg føler meg ikke så veldig feiltolket heller. Skjønt Vårt Land tok det vel litt ut...

Jeg vil ha en sånn en!

Hvor er det egentlig blitt av alle de sinna bibliotekarene? De gamle, inntørkede gamle damene med briller og grått hår, som så ut som om de aldri hadde gjort noe annet enn å luske rundt reolene og si Hysj!. Hvis de ennå finnes og det går an å bestille dem, vil jeg gjerne ha et par stykker til lesesalene og biblioteket på universitetet. Slik at de kan
- Stirre ondskapsfullt på de som tror at lesesalene er grupperom, og fører høylydte samtaler om pensumet til kulturstudiet eller hvor ekkelt exfac i grunnen er.
- Hysje på alle de som ikke har mobilen på lydløs, spesielt de med stygge ringetoner.
- Kjefte på alle de som TAR TELEFONEN når den ringer, uten å bry seg om at sidemannen prøver å lese.
- Bruke fysisk vold (f.eks. hestehaledraing og ørekniping) mot alle de som tar hele telefonsamtalen PÅ LESESALEN, som regel for å gi en dyptpløyende forklaring på hvorfor de ikke kan snakke i telefonen akkurat nå, de sitter nemlig på lesesalen...
Hvis disse bibliotekdamene i tillegg har fotografisk hukommelse og makt til å stenge disse plagsomme bråkmakerne ute fra alle "stille" områder, hadde jeg blitt kjempefornøyd!

Det er så fint å gå forbi alle de som bruker pc på lesesalen, for da ser jeg hvor mange andre som også sitter på Facebook.

På en måte er det som om jeg ikke har vært borte. Alt er det samme, Fjellhaug, t-banen, lydene, luktene, husene og gatene.
Akkurat nå må jeg bestemme meg for å være glad. Huske på alle folka, alt det jeg gleder meg til, nyte det som er bra med Oslo.
Men lengselen tar så stor plass.

Ut på tur anyone?

Grunnet diverse festlige årsaker (dumme UiO) har jeg en flybillett til salgs. Flyet går fra Oslo (Gardermoen) kl. 12.40 til Bergen, onsdag 19 august (dvs. neste uke). Passer eksepsjonelt godt for de som skal på Coldplaykonsert på Koengen senere samme dag. Herligheten har en prislapp på 450 kr.

Fine mannen

Oppklaringen!

Når man har som jobb å svare på 25 telefoner, dele ut 14 internkonvolutter, frankere 36 vanlige konvolutter og smile fint i løpet av 8 timer, sitter man igjen med ganske mye tid til overs. Strengt tatt har jeg jo En psykologihistorie liggende oppslått ved min side, men overraskende nok ender jeg alltid opp med å lese helt andre ting. Etter å ha konsumert X antall nettaviser, gamle artikler fra arkivet til både Magasinet og Amagasinet og oppdaget nye blogger, begynte jeg i går å lese gamle blogginnlegg på kjekke blogger. Etter å ha pløyd meg gjennom et år med Storrusten, satte jeg plutselig tesmaken i halsen og hoppet i stolen. Rett foran øynene mine var svaret på et (ganske nøyaktig) tre måneder langt mysterium.

Noen av dere husker kanskje drømmen jeg beskrev på bloggen min, og som førte til at jeg hadde en alvorlig revurdering av hva som skjer i hodet mitt når jeg sover. Begynnelsen av denne drømmen foregikk i hagen til et koselig, gammelt hus. Hele scenen var uhyggelig virkelig, og jeg hadde en sterk følelse av at jeg hadde vært på denne plassen før.

I dag gikk det opp for meg at jeg nesten hadde vært der før. Dagen før hadde jeg nemlig lest denne blogposten av overnevnte blogger, og inni mitt hode hadde jeg blandet punkt en med punkt to og flyttet hele sulamitten ned til sjøen. Kanskje ikke det mest konstruktive jeg har gjort i søvne, men ganske impunerende i grunn.

Og ja, jeg driver fremdeles og revurderer min mentale tilstand når jeg sover...

Kjære alle single menn

Her er løsningen! Svaret på deres drømmer! For kun et par tusenlapper får dere nå muligheten for å sjarmere en kvinne i senk i de vakreste omgivelser. Det eneste minuset må være at hun har elendig filmsmak...

På livets landevei

De siste dagene har jeg (med mer eller mindre hell) syklet til jobb. Det er ikke fordi jeg har blitt sykt sportslig, men fordi sommerrutene til Kolumbus ikke går til passende tider. Jeg kan enten gå hjemmefra kvart på seks og være på jobb tre kvarter før jeg begynner, eller jeg kan komme for sent. Alternativet ble da sykkel.

I dag ble alternativet bil, grunnet medfølelse fra en mor som har dratt på husmorsferie, og som ikke trengte den. Jubel i heimen, tenkte jeg, og kunne sove 40 minutt ekstra. Det var ikke før jeg kom ut på veien at jeg oppdaget noe som virkelig var irriterende.

Syklister. Et overraskende stort antall syklister velger å sykle på veiene i stedet for det som på godt norsk kalles sykkelstier. I dag resulterte det i at jeg kjørte i 30 i en 60-sone fordi jeg ikke hadde god nok sikt til å kjøre forbi en syklist uten å presse ham ut i granskogen på siden av veien. Dumme mannen. Jeg forstår at det kan være kjipt å sykle på sykkelstiene en formiddag i september når alle barnehagene i hele Norge er ute og går tur. Men sånn som i dag, klokka syv om morgenen midt på sommeren, når man har valget mellom å bremse ned for å passere tre fotgjengere på sykkelstien og å bli passert av et hundretalls biler som såvidt unngår å kjøre en ned, da skulle jeg virkelig ønske at de holdt seg unna...

Dette har jeg ventet på!

Jeg tror aldri jeg har postet to bloggposter med så kort mellomrom før, men denne måtte bare med.

Et sikkert tegn på at det er på tide å legge seg

Å sitte og ønske at man var flinkere i 7.5 gangen...

øyra me dott i...

Jeg har alltid vært litt skeptisk til påstanden om at ørene, nesen og halsen henger sammen. Sammen på den måten at det blir logisk å definere noen som ørenesehals-spesialister, noen som faktisk har peiling på alle tre delene. Hver gang jeg begynner å tenke på dette ser jeg for meg at det snurrer lange ganger (omtrent som nervetråder på en måte) fra ørene, via bihulene, bort til nesa og så ned i halsen. Noe som gjerne forklarer min generelt manglende interesse for medisinfaget.

Uansett, de siste to ukene har jeg gått rundt og vært litt småforkjølet, og spesielt hatt litt vondt i halsen. Drømmen om å være på bedringens vei brast i dag formiddag, da det høyre øret mitt begynte å verke. Etter hvert sluttet det å gjøre vondt, men da vokste det fram en dott. Ikke en samarbeidsvillig dott som forsvinner ved en framprovosert gjesp, men en ordentlig dott. En som stabler pappesker langs øregangen, slipper to svære kofferter i øregulvet (??), strekker på seg og sier "her skal det bli godt å bo resten av livet!". En smule påtrengende med andre ord.

Da vi nærmet oss middagstid var jeg ikke bare døv på det ene øret, jeg kjente også en høyfrekvent, skingrende piping hver gang noen snakket til meg. Det var med andre ord på tide å gå hardt til verks. Løsningen ble å dryppe medisinvann (i mangel av et bedre navn) å øret, og se på tv med hodet i 90° vinkel. En interessant opplevelse, særlig siden det fungerende øret mitt ble trykket ned i sofaputene og all dialog fra tven hørtes ut som om den kom fra en tv i naborommet. Etter tre kvarter ble dotten skylt ut av sitt kortvarige hjem, og kommer forhåpentligvis ikke tilbake på en stund.

eg lige d!

Jepp, jeg liker dama, jeg liker musikken, jeg liker klærne, og alt dette finnes i denne.

(for ikke å snakke om at jeg er dritmisunnelig på panneluggen,
siden jeg er totalt avhengig av en rettetang
for å få mitt hår til å se slik ut).

Et tips om et tips

Sjekk ut bloggen til Ingrid;)